På tide med norsk handling mot Ebola-epidemien

Skjebnen til en norsk feltarbeider med Ebola tar massemedienes og regjeringens oppmerksomhet bort fra tiltak mot hovedproblemet, nemlig katastrofen i Vest-Afrika.

Det er fint at et norsk sykehus nå setter inn alle ressurser i behandlingen av den norske helten og feltarbeideren som har fått Ebolasykdommen. Det er mindre fint at hendelsen i norske medier og tilsynelatende også i den norske regjeringen helt overskygger skjebnen til de over hundre barn og voksne som hver dag smittes med Ebola i Guinea, Liberia og Sierra Leone.

[Den 6. oktober] kalte nemlig tre statsråder inn til pressekonferanse for å fortelle at regjeringen «de siste ukene» har «forberedt tiltak for å møte ebolautbruddet». Forventningene var store til regjeringens nye tiltak. Og skuffelsen desto større da pressekonferansen var ferdig.

Regjeringen vil sende sjekker til FN, Røde Kors og Leger uten grenser. Det er bra, og organisasjonene er selvsagt fornøyd med bidragene. Ellers var det tynt. Statsrådene presenterte det som mest virket som en hastig sammenrasket liste fra underliggende etater over tiltak som kanskje kunne bli aktuelle, men som var langt fra å bli realisert.

Det skal «vurderes» å sende norsk helsepersonell, norske feltsykehus, norsk utstyr og et norsk fly. Foreløpig ingenting konkret, altså, for regjeringen må nemlig først avklare med andre hva «det er mest nyttig at vi bidrar med». Spørsmålet melder seg: Hva har de ansvarlige drevet med de siste ukene når man fortsatt ikke er kommet lenger enn til vurderingsstadiet?

Det er to måneder siden WHOs Margaret Chan slo alarm og ba om flere helsepersonell til regionen. Fattige Cuba har allerede 165 helsepersonell på plass og sender 300 til. Leger uten grenser har siden i vår skreket desperat om at det er personell, ikke penger, som nå trengs.

Grunnen er opplagt: Det er kritisk mangel på sykestuer med helsepersonell som kan behandle det raskt økende antallet pasienter. Sykestuene er viktige for å kunne gi livreddende behandling, og for å få isolert de smitteførende syke fra resten av samfunnet slik at epidemien kan stoppes før den biter seg fast for alltid. I tillegg er tilstrekkelig personell viktig for sikkerheten. Når det er få på jobb, øker belastningen på dem som er der og dermed faren for å gjøre feil som kan medføre smittefare.

Under orkaner og andre naturkatastrofer langt fra Norge, klarer myndighetene å sende bemannede feltsykehus i løpet av et par dager. Mot Ebola-epidemien, som er en mye større trussel for lokalbefolkningen og verdenssamfunnet, går det flere måneder.

Regjeringen kan nå ikke lenger overlate personellmobiliseringen til frivillige organisasjoner som forutsetter at personellet kan klare seg med en månedslønn på ti tusen kroner. Det trengs en statlig rekruttering, opplæring og utsending av norsk helsepersonell. På norske sykehus arbeider titusener av leger og sykepleiere som er i stand til å redde liv på Ebola-sykestuene i Vest-Afrika. Noen av dem vil helt sikkert melde seg til tjeneste hvis de får opplæring i egenbeskyttelse, permisjon, god lønn og god forsikring. Dette må på plass snarest, for epidemien og lidelsene vokser for hver dag.

(Publisert som debattinnlegg på Aftenposten.no 8.10.2014)

(Foto: Kjartan Bjelland)


Publisert

i

av

Stikkord: