Sakte triller ballen

Det tok meg nesten femti år og noen hundre fotball- og håndballkamper foran fjernsynet før jeg innså at fotball bare er en kjedelig serie av ritualer.

Svett i trøya etter å ha fulgt en ulidelig spennende håndballkamp fra kanten av sofaen, zappet jeg tilfeldig over på en annen kanal som viste en fotballkamp mellom de middelmådige, engelske lagene Arsenal og Chelsea. Etter noen minutter måtte jeg bare utbryte: Kjeeeeedelig!!!!

Kjeeeeedelig!!!!

Fotballinteressen min har sakte minket siden jeg på 70-tallet lyttet til BBCs overføringer på langbølgen av lørdagens kamper, og jeg på fredagene syklet til Narvesen i Dronningensgate for å kjøpe siste nummer av Shoot og Goal med glansede bilder av Colin Bell, Dennis Tueart, Peter Barnes og de andre heltene fra England. Det er vel rundt tretti år siden jeg sluttet å se tippekamper og tjue år siden jeg var på Start-kamp. Landskamper så jeg sist da Drillo var sjef. Det hjelper bare litt på interessen at mitt livs favorittlag, Manchester City, nå har Englands beste spillere, og da snakker jeg ikke om kun Aguëro, men også om Jesus & Kompany.

…og da snakker jeg ikke om kun Aguëro, men også om Jesus & Kompany.

Nå gidder jeg ikke mer. Det skjer så lite. Spillerne rusler rundt på midtbanen mesteparten av tida, eller ballen er ute av spill, og det er lenge mellom store prestasjoner og målsjanser. Det går i gjennomsnitt rundt 40 minutter mellom hvert mål. TV-produsentene prøver å holde seernes oppmerksomhet med meningsløs statistikk, som hvor mange vellykkede og mislykkede pasninger hver spiller har sendt av gårde.

Laget med første mål vinner, som regel. Et lag som leder med to mål eller flere, uansett når i kampen, vinner nesten alltid. Neida, jeg har ikke glemt mirakelet i Istanbul i 2005 da Liverpool vant mesterligafinalen mot Milan etter å ha ligget under 3-0 til pause. Eksempelet bare understreker mitt poeng; vi husker den kampen nettopp fordi en slik opphenting er så sjelden.

Nå betrakter jeg med ironisk og distansert blikk fotballen som en serie av ritualer

Nå betrakter jeg med ironisk og distansert blikk fotballen som en serie av ritualer, altså bestemte, symbolske handlingsmønstre som skal gi inntrykk av en dypere mening på det grønne gressteppet, som forresten er av plast i våre dager:

Ved harde taklinger skal offeret rulle rundt på gresset, skjære smertegrimaser og holde hendene rundt det vonde beinet – eller det andre beinet. Overgriperen skal uforstående slå ut hendene og sette opp et uskyldig ansiktsuttrykk. Dommeren skal markere åstedet med skum (som han har i ei flaske på baklomma) og deretter skritte opp avstanden til muren av motspillere.

Hvis dommeren ikke blåser for taklingen selv om offeret lider fryktelig, skal motstanderne vise barmhjertighet ved å spille ballen ut over sidelinja sånn at kriseteamet (fysioterapeut og psykolog?) kan komme den lidende til unnsetning. Offerets lag skal starte spillet igjen ved å kaste ballen til motstanderne som takk for barmhjertigheten. På tribunen skal man da se megetsigende på sidemannen og klappe for den gode sportsånden.

…sånn at kriseteamet (fysioterapeut og psykolog?) kan komme den lidende til unnsetning

Etter scoringer er ritualet at scoreren skal løpe så fort han kan mot den ene sidelinjen, kysse klubbemblemet på skjorta, og juble mot publikum. Lagkameratene skal løpe etter og forsøke å stoppe ham før han når sidelinja, kaste ham i bakken og legge seg oppå ham og juble, men uten at vekta deres knuser ribbeina hans.

Hvis målscorerens lag derimot ligger under med ett mål og det er bare minutter igjen av kampen, droppes jubelritualet. Da skal scoreren i stedet hente ut ballen av målet og raskt legge den klar for avspark slik at laget hans kan prøve å score enda en gang før kampen er over. Her kom det forresten en regelendring nylig. Det ble forbudt å hente ballen på denne måten, for da saboterte man lederlagets mulighet til å drøye tida og det ville være urettferdig!

En spiller som blir byttet ut fra det ledende laget, skal gå sakte mot sidelinja mens han vinker til publikum og på veien gjerne trykker hendene til noen medspillere og kanskje til og med dommeren, gjerne med det rituelt fredsskapende fotballhåndtrykket. Prosessen kan ta et nærmere ett minutt, men det er det verdt! Dersom det er kort tid igjen av kampen, kalles dette ritualet «taktisk bytte». Alle involverte er klar over at formålet er å få tida til å gå – det er det som er det taktiske – slik at laget beholder ledelsen helt til slutt.

Trenerne har fått hvert sitt område ved sidelinja der de utfører sine rituelle danser. De skal skrike og veive med armene for å protestere på dommeravgjørelser, feire scoringer eller oppildne lagene sine selv om alle vet at spillerne verken ser eller hører dem. En egen dommer, kalt fjerdedommeren, holder også til på sidelinja. Han er trenernes dansepartner, og rollen er å absorbere deres kjeft, som en biologisk lynavleder.

Jo, fotball er fortsatt populært. Kanskje det er bare meg som går aleine her. Likevel, hvis fotballen skal bli mindre kjedelig, tror jeg man må lære av håndballen og modernisere reglene:

Likevel, hvis fotballen skal bli mindre kjedelig, tror jeg man må lære av håndballen og modernisere reglene:

  1. Ta bort offsideregelen. Den er komplisert, den hemmer angrepsspillet, og dommeren blåser ofte feil.
  2. La lagene bytte ut spillere mens spillet går slik man klarer i de fleste andre lagidretter.
  3. La dommeren blåse frispark for det andre laget ved passivt spill, altså når et lag ikke viser noen vilje til å angripe.
  4. Innfør 10-minutters utvisning for noen forseelser, for eksempel taklinger som er farlige eller som saboterer målsjanser, bortsparking av ballen etter at dommeren har blåst og klaging på dommeren.
  5. Gjør målene større slik at flere skudd treffer innenfor stolpene og keeperne får en vanskeligere jobb.

 

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 2. februar 2018.)

(Bildet er en faksimile fra Manchester City sin offisielle hjemmeside.)

Forfatteren er professor ved Universitetet i Oslo, overlege ved Folkehelseinstituttet og kommuneoverlege i Arendal. Artikkelen står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis synet til hans arbeidsgivere.


Publisert

i

av

Stikkord:

Kommentarer

2 kommentarer til “Sakte triller ballen”

  1. […] Om tiltak for å gjøre fotballen morsom igjen. 2. februar […]

  2. […] Om tiltak for å gjøre fotballen morsom igjen. 2. februar […]