Bønn og business

Når forbønn for alvorlig syke mennesker blir en salgsvare som markedsføres med falske mirakelhistorier, bør påtalemyndigheten ta affære.

En reportasje i VG ifjor ga innsikt i pastor Svein Magne Pedersens virksomhet. Syke mennesker betalte over 15 kroner per minutt mens de ventet i køen på hans forbønnstelefon. Reklamebladet Legedom fortalte om Unni som var «døende av lungekreft» og ble «helbredet på en uke» etter at Pedersen ba for henne over telefonen, men VG leste sykehusjournalen som sa hun aldri hadde hatt sykdommen. Senere avslørte VG at Pedersens angivelige 24 barnehjem i India bare var to hjem med 24 hybler. Det ene var tatt over av gressende kyr, det andre ble benyttet til leksehjelp for barn.

Oppslagene førte til fire saker hos politi og tilsynsmyndigheter:

Oppslagene førte til fire saker hos politi og tilsynsmyndigheter

1. Agder Politidistrikt vurderte på eget initiativ om Pedersens pengeinnsamling til India kunne innebære bedrageri, for eksempel ved at pengene gikk til andre formål enn det som giverne ble fortalt. Politiet konkluderte at det ikke var «grunn til å iverksette etterforskning».

2. Stiftelsestilsynet meldte i november at det ville undersøke om Pedersens stiftelse Misjonen Jesus Leger brøt stiftelsesloven, og om «stiftelsens midler utdeles og realiseres i samsvar med stiftelsens formål». Pedersen har svart, og Stiftelsestilsynet behandler nå saken.

3. Helsetilsynet begjærte i juli påtale av Pedersen for å drive alternativ behandling av blant annet kreft, noe som bare leger kan. Helsetilsynet konkluderte dermed med at Pedersens virksomhet faller inn under Lov om alternativ behandling fordi han driver helserelatert behandling uten å være helsepersonell eller del av helsetjenesten. Agder politidistrikt henla i januar saken uten etterforskning fordi det var «tvil om at han har brutt den loven» og det ikke er «rimelig grunn for å undersøke om det foreligger straffbart forhold». Helsetilsynet kommer ikke til å foreta seg noe mer.

 

4. Forbrukertilsynet skal forebygge og stoppe ulovlig markedsføring. Siden Pedersen driver alternativ behandling må han, på samme måte som healere og homøopater, følge strenge regler for markedsføring. Han kan ikke påstå at behandlingen har effekt og heller ikke reklamere med vitnesbyrd fra kunder. Forbrukertilsynet varslet i november et forbud mot en del av Pedersens markedsføring. Siden har det vært dialog mellom partene, og det ligger an til at Forbrukertilsynet avslutter saken dersom Pedersen slutter å kreve inngangspenger til sine møter [se oppdatering under.]. Han har allerede sluttet med forbønn per telefon til 14 kroner minuttet.

De to gjenstående sakene – i Stiftelsestilsynet og Forbrukertilsynet – dreier seg altså om penger: Blir pengene i stiftelsen Misjonen Jesus Leger forvaltet korrekt, og vil Pedersen slutte å ta betalt for sine behandlinger?

Blir pengene i stiftelsen Misjonen Jesus Leger forvaltet korrekt, og vil Pedersen slutte å ta betalt for sine behandlinger?

Sakene har reist en prinsipiell debatt om grensen mellom forbønn for syke og alternativ behandling. Det første er en nokså vanlig virksomhet blant kristne lekfolk og predikanter og omfattes av trosfriheten. Det siste er yrkesutøvelse som må følge Lov om alternativ behandling. Men kan, som myndighetene mener, forbønn for syke også være alternativ behandling? Pedersens advokat og de kristne avisene Dagen, Korsets seier, Norge i dag og Vårt land har protestert mot sakene. De mener at Pedersens virksomhet er godt innenfor religionsfriheten.

Forarbeidene til loven har en mer nøktern tilnærming. Her heter det at «alminnelig religiøs virksomhet vil falle utenfor behandlingsbegrepet, også forbønn for syke og lignende». Loven skal imidlertid ikke gi fripass til enhver alternativ behandler som gir virksomheten en religiøs ferniss: «Noen former for alternativ behandling kan inneholde elementer av livssyn, verdensbilde eller religiøs tro, men likevel fremstå som behandling i lovens forstand. Ved vurderingen av om man står overfor alminnelig religiøs aktivitet eller behandlingsvirksomhet, vil relevante momenter blant annet være hva som er grunnlaget for handlingen, i hvilken sammenheng handlingen finner sted, om det dreier seg om en profesjonell virksomhet, om det ytes vederlag, og isåfall vederlagets størrelse og form.»

Det er her Pedersen feiler etter mitt, Helsetilsynets og Forbrukertilsynets syn. Han driver ikke «alminnelig religiøs virksomhet», men kommersiell, alternativ behandling gjennom forbønn. Senterets navn – Misjonen Jesus Leger – og bladet hans – Legedom – legger ikke skjul på hva han driver med. Pedersen kaller seg «fastlege med guds kraft» og har en egen teori om at sykdom skyldes onde åndsmakter som må bekjempes med guds kraft, som han selv har en særlig evne til å formidle. Virksomheten har klart preg av forretning: varen er Pedersens påstått helbredende behandling (forbønnen), og den varen kan kjøpes gjennom inngangspenger til møtene.

Etter mitt syn bør nå påtalemyndigheten reise offentlig påtale mot Pedersen for ulovlig alternativ behandling.

Etter mitt syn bør nå påtalemyndigheten reise offentlig påtale mot Pedersen for ulovlig alternativ behandling.

Saken har selvfølgelig også en moralsk side. I 2019 vil over tre tusen nordmenn få påvist lungekreft. Fem år seinere vil bare seks hundre av dem fortsatt være i live. Mange av pasientene kommer i sin fortvilelse til å bruke mange penger på alternative «mirakelkurer». Jeg kan forstå at fortvilelsen og dødsangsten driver dem til dette. Jeg har ingen forståelse for at Svein Magne Pedersen med en bunnfalsk mirakelhistorie lokker til seg disse fortvilede menneskene for å selge dem et dyrt håp om et mirakel. Joda, jeg leser at han sier frelse er «veeeldig god business», men hva slags menneske lurer sine fortvilede medmennesker på denne måten?

 

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 26. januar 2019.)

(Bildet er en faksimile fra VG.)

Oppdatering 6. februar 2019: Ifølge VG har nå Pedersen gått med på å slutte med inngangspenger til «mirakelmøtene». Dermed vurderer Forbrukertilsynet at han ikke lenger driver alternativ behandling, men religionsutøvelse, og dermed gjelder ikke alternativ behandlingslovens krav til markedsføring. Han kan altså fortsette å reklamere med falske mirakelhistorier, men han kan ikke ta betalt for sine tjenester.

Les også: «Jesus, juks og juss.»

Les også: «Tast 0 for helbredelse»

Kommentaren førte til flere motinnlegg i Fædrelandsvennen. nedenfor følger mine to svar på motinnleggene.

Forbønn og formue

Odd Haugstad tror (9/2) at jeg vet lite om Svein Magne Pedersens virksomhet, at Pedersen forlengst er reinvasket, og at Pedersen aldri «har gjort noe annet enn godt». Det er tre feil.

For det første kjenner jeg tilfellet Pedersen meget godt gjennom lesing av hans reklameblader og nettsider, besøk og omvisning på klinikken hans og samtaler med Helsetilsynet, Forbrukertilsynet og Stiftelsestilsynet.

For det andre er Pedersen langtfra reinvasket. Forbrukertilsynet vant forrige uke fram med sin sak ved at Pedersen erkjente at han ikke lenger kan ta betalt for sin behandling. Stiftelsestilsynet etterforsker fortsatt om «stiftelsens midler utdeles og realiseres i samsvar med stiftelsens formål». Politiet henla anmeldelsen fra Helsetilsynet uten etterforskning fordi man var i tvil om Pedersen hadde brutt loven og ikke ville prioritere saken. Denne henleggelsen bør statsadvokaten omgjøre, skrev jeg 26/1: Tiltal Svein Magne Pedersen for brudd på Lov om alternativ behandling! Mye tyder på at han bryter lovens § 7 ved å ta kreftpasienter under behandling.

Haugstad mener at Pedersen ikke driver behandling fordi han bare formidler kraften fra gud. (Hvorfor denne allmektige guden trenger en mellommann på Vennesla kan man jo undre seg over; kan ikke guden bare helbrede folk direkte?) Her har juristene i Helsetilsynet og Forbrukertilsynet et helt klart syn; det samme har helsejurist og forsker Anne Kjersti Befring som har skrevet kommentarutgaven om Lov om alternativ behandling: Pedersens kobling av betaling og forbønn for helbredelse er alternativ behandling i lovens forstand.

For det tredje gjør dessverre Pedersen ikke bare godt. Ved å bruke falske mirakelhistorier i reklamen for sin påståtte evne til å helbrede kreft, fører Pedersen fortvilede pasienter bak lyset. Det er ikke godt; det er pur – og svært innbringende – ondskap.

(Publisert i Fædrelandsvennen 13. februar 2019.)

Pedersen og pengene

På landeveien utenfor Jeriko satt to blinde menn og ventet på helbrederen Jesus. De slapp å betale ham 14 shekel for hvert minutt de måtte vente.

Anne Torunn Stormo (20/2) og Svein Magne Pedersens svigerinne Grethe Marie Jakobsen (20/2) har tolket meg rett: jeg har null respekt for Pedersen. Tvert imot, jeg avskyr ham for at han ga seg ut for å kunne vise dødssyke pasienter veien til helbredelse – mot fet betaling.

Jakobsens tror at svogeren har helbredet mange kreftpasienter, men at alle landets leger er blitt enige om å skjule historiene. Stormo mener det er et velkjent problem at folks forventninger om helbredelse ikke oppfylles, men er likevel sikker på at de syke opplever det godt. Jeg undres på om Jakobsen og Stormos tro hemmer deres kritiske sans.

Jeg foretrekker å velge bort det religiøse språket og universet i omtalen av Pedersen. I mitt univers er Pedersens virksomhet dypt umoralsk: Her sitter altså Pedersen i telefonen. Han vet at den dødssyke, kreftrammede kvinnen i andre enden er livredd og desperat etter helbredelse. Han vet også at hun ringer fordi hun har lest at han har helbredet kreftpasienter, noe han selv vet er usant. Han vet at taksameteret tikker, 14 kroner per minutt. Han vet også at kvinnen allerede har betalt hundrevis av kroner bare ved å vente på linja. Hans budskap til henne er å bruke mer penger, på bøkene hans og på å ringe flere ganger, gjerne hver dag, til 14 kroner per minutt. Hva driver en sånn mann?

Pengeseddelen burde vært navnet på Pedersens reklameblad Legedom. En tilfeldig valgt utgave (8/18) på 28 sider består av ti sider direkte oppfordringer til å sende penger til Pedersens kontonummer, vippsnummer eller SMS-nummer. I tillegg kommer ni sider med salgsannonser for Pedersens bøker, plakater og møter. Bare syv sider er uten oppfordringer om å sende penger.

Jakobsen forsvarer sin svoger med at han bare samler inn penger til misjon. Hun glemmer å nevne at ekteparet Pedersen tar ut rundt 2,4 millioner kroner i årslønn i tillegg til at penger hvert år overføres til en canadisk bankkonto som Pedersen-familien i praksis kontrollerer. Hit vil også hele egenkapitalen, rundt 30 millioner kroner, bli overført den dagen stiftelsen avvikles.

(Publisert i Færelandsvennen 26. februar 2019.)

 

 

 


Publisert

i

av