Test, test, test!

Enda mer testing for koronaviruset blir viktig for å bremse epidemien. Økt kapasitet er mulig.

WHO-direktørens innstendige oppfordring til helsemyndighetene verden over om å teste pasienter for det nye koronaviruset er blitt en del av vår hjemlige debatt. Den norske helsetjenesten har til nå testet rundt 2 % av befolkningen, noe som er nær verdenstoppen og helt etter WHOs råd.

I debatten kan man få inntrykk av at testing er et magisk ritual som stopper epidemien. Mange er misfornøyd med at det er for vanskelig å bli testet. Vi ønsker å rydde litt i debatten.

PCR-testen som nå benyttes i norske laboratorier, er en avansert genteknologisk test. I en pasientprøve, som gjerne er tatt med en prøvepinne fra svelget, men som kanskje også kan være spytt, leter testen etter en unik del av virusets arvestoff og kopierer den opp i så stor mengde at den kan påvises. Positiv prøve betyr som regel at pasienten har infeksjonen og er smittsom. Når infeksjonen er over, og til og med rester av døde virus er borte, blir testen negativ.

Serologisk test, derimot, påviser ikke viruset, men de antistoffene som immunforsvaret har produsert under kampen mot infeksjonen. Testen tas som en blodprøve og gir utslag hos pasienter som har eller har hatt infeksjonen; altså kan den ikke avgjøre om du er smitteførende nå. Flere tilbyr hurtigtester av denne typen, men vi kan per i dag ikke gå god for kvaliteten. Ulempen er uansett at testen blir positiv først mange dager etter symptomene.

Testing kan ha ett, to eller tre av disse formålene:

Testing for pasientene

1. Testing for pasientene: Sykdomsbildet ved koronasmitte kan forveksles med mange sykdommer. Ved alvorlige sykdomsbilder er testing avgjørende slik at legen kan stille riktig diagnose og velge riktig behandling. Har pasienten for eksempel blodpropp i lungen er behandlingen selvfølgelig en helt annen. Denne type testing, med PCR-test, er alltid tilgjengelig, og det er få som trenger testing med dette formålet.

Testing for smittevernet

2. Testing for smittevernet: Det mest effektive tiltaket mot smittespredningen er å finne og isolere de smittede så fort som mulig. Det er utfordrende ettersom mange pasienter har milde symptomer, men likevel er smittsomme. Vi ber alle med litt feber og hoste – altså flere titusener per uke – om å isolere seg til de er friske og noen dager til. De fleste av dem er nok bare forkjølet av andre årsaker eller sliter med allergi. Derfor vil det i denne fasen av epidemien være en stor fordel å benytte testing til å plukke ut de få som virkelig er smittet og må isoleres, eller til å frikjenne dem, særlig helsepersonell. Dermed kan de gå tilbake på jobb så snart de er friske. Vi tror også at et positivt prøvesvar vil øke motivasjonen for å overholde isoleringsanbefalingene.

Slik testing vil kreve mye større kapasitet for PCR-testing enn i dag. Man må også være klar over at utbredt testing av folk med få symptomer gir litt mer usikre svar, så noen vil få falskt positivt svar.

En positiv test er også startpunktet for oppsporing av de nærkontaktene som pasienten kan ha smittet. Kommunelegen sørger da for at disse holder seg hjemme og ikke smitter videre dersom de virkelig er blitt smittet. På denne måten kan testing benyttes av kommunene til å oppdage og kvele utbrudd av sykdommen tidlig.

Testing for kunnskap

3. Testing for kunnskap: Dette er testing for å hjelpe oss å forstå virusets spredning i samfunnet slik at vi kan justere smittevernstrategien og -tiltakene. Vi teller hvor mange som får påvist infeksjonen, og hvor som blir langt inn på sykehus eller dør, men siden koronaviruset kan spre seg skjult blant personer med få eller ingen symptomer, vil det alltid være et mørketall av smittede personer som ikke oppdages. Derfor vil vi supplere med testing i tilfeldige utvalg av befolkningen, enten med PCR-test for å måle pågående infeksjon eller med serologisk test for å måle pågående eller gjennomgått infeksjon. Gjentatte slike øyeblikksbilder av situasjonen gir oss et nødvendig innblikk i utviklingen.

Flere andre viktige spørsmål kan bare besvares bare med forskning som involverer testing: hvor lenge skiller en pasient ut levende virus, hva er smitterisikoen for dem som bor sammen med en pasient, og er immuniteten like god for alle som har hatt infeksjonen?

For et par måneder siden hjalp Folkehelseinstituttet den norske helsetjenesten å få på plass PCR-testing for dette nye viruset. Nå jobber vi sammen med regionale helseforetak, universiteter, næringslivet og Helsedirektoratet med å øke testkapasiteten enda mer, forenkle testingen og ta i bruk teknologiske fremskritt. Det vil kreve personell, materiell og maskiner til taking, sending og analysering av prøver og utsending av svar til legene. Klarer vi sammen å løse disse utfordringene, kan økt testing bli et enda viktigere bidrag til å holde epidemien så lavt nede at helsetjenesten kan håndtere det antallet pasienter som trenger helsehjelp. Kommunene og laboratoriene får en nøkkelrolle i dette arbeidet fremover.

Innlegget er skrevet av Preben Aavitsland, Karoline Bragstad, Line Vold og Siri H Hauge, alle ved Folkehelseinstituttet

 

(Publisert som kronikk i VG 6.4.2020)

 

Bildet er en tegning av et coronavirus og er laget av Alissa Eckert, MS og Dan Higgins, MAM ved CDC.

 

 


Publisert

i

av