Vaksinasjon er løsningen

I kappløpet for å lage en god vaksine mot koronaviruset vil forhåpentligvis noen forskere nå målstreken før 2025.

Koronaepidemien herjer videre i verden og vil gjøre det i flere år. Så langt har bare rundt 1 % av nordmenn hatt infeksjonen. De er sannsynligvis immune for mange måneder eller år, kanskje for resten av livet. I blodprøver av dem kan man finne antistoffer mot koronaviruset. Det er stoffer som immunforsvaret har benyttet under angrepet på viruset.

Alle vi andre er i fare for å bli smittet en eller annen gang. Bare vaksinasjon kan fjerne den faren.

Alle vi andre er i fare for å bli smittet en eller annen gang. Bare vaksinasjon kan fjerne den faren.

Nærmere hundre forskergrupper ved universiteter, smitteverninstitutter og legemiddelfirmaer deltar nå i et kappløp for å konstruere en vaksine mot koronaviruset (SARS-CoV-2). En vaksine må inneholde noe som likner på viruset sånn at immunforsvaret tror at kroppen er under angrep og går til motangrep. I denne kampen, som immunforsvaret vinner lett, produseres celler som husker akkurat dette viruset og som står klare til den dagen vi møter det virkelige viruset og da kan slå det ned før vi merker det engang.

Det ser ut til at immunforsvaret angriper særlig tuppene som sitter på virusets overflate. Viruset benytter dem til å binde seg til våre celler slik at angrepet kan starte. De er som ankeret som sjørøvere kaster over skipssida for å klatre opp på dekket. De fleste forskergruppene har derfor tenkt at det er smart å putte disse tuppene (som kalles spike-proteinet) i en vaksine.

Noen forskergrupper vil lage en vaksine med døde eller svekkede koronavirus. Andre grupper vil lage en vaksine med bare disse tuppene. Noen grupper prøver å konstruere tomme virus, altså små partikler som har disse tuppene på overflaten, men ingenting inni. Så har vi de mer avanserte variantene der man har svekket og manipulert et annet ufarlig virus slik at det også har disse tuppene fra koronaviruset. Den siste varianten er å sprøyte inn bare en bit arvestoff som lurer våre egne celler til å produsere disse tuppene fra koronaviruset.

Etter at forskerne har konstruert en vaksine på én av disse måtene, starter det vanskelige og tidkrevende arbeidet gjennom mange etapper med å finne ut om den virker og er ufarlig. Første etappe er prøve den ut på forsøksdyr. Hvis det går bra, vaksinerer man noen få mennesker for å sjekke at vaksinen ikke gir noen farlige, umiddelbare reaksjoner og for å se om den stimulerer immunforsvaret. Det kalles fase 1, og noen forskergrupper er allerede på denne etappen.

I fase 2 gis vaksinen til noen hundre mennesker for å se om de blir immune, og kanskje vurdere om det trengs to eller tre doser. Hvis alt er bra så langt, er man klar til å prøve ut om vaksinen virkelig beskytter mot sykdommen og ikke har noen sjeldne bivirkninger. Da inviteres noen tusen mennesker til å få vaksinen eller en narrevaksine etter loddtrekning. Forskerne måler forekomsten av koronasykdom og eventuelle bivirkninger i de to gruppene. Det kalles fase 3. Etter fase 3 kan forskerne be legemiddelmyndighetene om en uavhengig vurdering av om vaksinen er god og trygg og derfor kan markedsføres.

Fortsatt er man ikke i mål. Neste etappe er å lage en produksjonsprosess og finne et sted vaksinen kan produseres i flere milliarder doser. Det kan bli en veldig vanskelig etappe.

Så må vaksinen sendes ut til dem som skal vaksinere. Deretter følger man nøye med at vaksinen lever opp til forventningene, altså at den er trygg og god. Det kalles fase 4.

Bare noen få av forskergruppene i dette kappløpet vil nå målstreken. De fleste vil bryte underveis; planen deres vil vise seg å ikke virke. Kanskje har deres vaksiner uakseptable bivirkninger, eller kanskje blir man ikke immun.

Bare noen få av forskergruppene i dette kappløpet vil nå målstreken.

Normalt tar et slikt løp 10-20 år, men det kan gå enda lenger. For eksempel har vi etter flere tiår fortsatt ikke gode vaksiner mot hiv, tuberkulose og malaria, som er de virkelig store infeksjonsproblemene i verden.

Nå er håpet at noen skal nå målet allerede i 2021. Det kommer oppmuntrende meldinger fra noen forskergrupper, men jeg tar slike med en klype salt. Medaljene deles ut etter målgang, og det hjelper lite å juble etter første etappe hvis du må bryte på andre etappe. Jeg tror vi kan være i 2022-2023 eller enda seinere før mange nordmenn kan bli vaksinert. I mellomtida må vi finne måter å leve med dette viruset rundt oss.

Folkehelseinstituttet har i oppdrag å kjøpe vaksine til det norske folk. Det er lite trolig at man får kjøpt så mye man ønsker, altså nok til alle, med en gang. Derfor må instituttet gi råd til helseministeren om rekkefølgen. Det er nærliggende å prioritere de eldre siden de er mest utsatt for alvorlig sykdom, men det er fare for at vaksinen vil virke dårligst i den gruppa. Kanskje bør man derfor heller starte med helsepersonell som tar seg av de eldre på sykehjem, i hjemmesykepleien og på sykehus. Epidemiologer, politikere og journalister får finne sin plass ganske langt bak i køen. Her trengs en åpen diskusjon og til slutt en politisk beslutning.

Folkehelseinstituttet er allerede i gang med å planlegge de praktiske forholdene rundt vaksinasjon og samarbeidet med kommunene, altså spørsmål om hvordan vaksinen skal fordeles rundt i landet, og hvem som skal stå for innkalling og vaksinering. Dessverre er det fare for at man får veldig god tid til denne planleggingen.

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 9.5.2020. Preben Aavitsland er fra Kristiansand, bosatt i Ternevig i Vågsbygd. Han er kommuneoverlege i Arendal og Froland og overlege ved Folkehelseinstituttet, men skriver i spalten Ukeslutt på egne vegne.)

Bildet er en tegning av et coronavirus og er laget av Alissa Eckert, MS og Dan Higgins, MAM ved CDC.