Virker det?

Lidelse kan unngås og penger kan spares hvis helsetiltak prøves ut skikkelig før man bestemmer seg for å ta dem i allmenn bruk.

For noen uker siden holdt jeg et foredrag om korona for nordiske intensivleger, altså de legene som prøver å holde liv i kritisk syke pasienter på sykehus, for eksempel de hardest rammede koronapasientene. Etterpå ble jeg sittende og høre på et foredrag om hvordan britiske intensivleger ved mange sykehus hadde samarbeidet for å prøve ut en rekke legemidler som noen mente måtte virke hos de sykeste koronapasientene.

Legenes begrunnelse var klar. De ønsket å redde liv, og da gjaldt det å finne bevis for hvilke legemidler som virket og samtidig kartlegge eventuelle bivirkninger. Så snart man fant et virksomt legemiddel med få bivirkninger, ble dette tilbudt alle de alvorlig syke pasientene i landet.

Utprøvingen skjedde ved at nye pasienter ble fordelt etter loddtrekning til å få vanlig behandling eller vanlig behandling pluss det aktuelle legemiddelet. Og så fulgte man pasientenes videre forløp. På denne måten fant de britiske legene at behandling av alvorlig syke koronapasienter med hydroksyklorokin, som anbefalt av den medisinske autoriteten Donald Trump, ikke hjalp. Faktisk døde flere av dem som hadde fått hydroksyklorokin enn dem som ikke hadde fått det.

Faktisk døde flere av dem som hadde fått hydroksyklorokin enn dem som ikke hadde fått det.

Et annet legemiddel, deksametason, viste seg å redde liv hos koronapasienter på respirator. Pasientene som hadde trukket lodd til å få dette legemiddelet, fikk redusert sin dødsrisiko med om lag en tredel. Denne behandlingen er nå standard ved intensivavdelinger over hele verden.

Slike studier er rutine ved nye legemidler, for legemiddelmyndighetene krever det. Det holder ikke at produsenten eller ivrige leger kan vise til en troverdig virkningsmekanisme i kroppen, at forsøk med dyr har vist god effekt, eller at noen pasienter har overlevd etter å ha fått legemiddelet.

Etter hvert har slike forsøk blitt vanligere også ved andre ting pasienter utsettes for, som operasjoner, dietter og opptreningsopplegg. Det er fornuftig. Det kan spare pasienter for uvirksomme eller farlige behandlingsopplegg.

På ett område er det likevel nesten fullstendig mangel på slik forskning.

På ett område er det likevel nesten fullstendig mangel på slik forskning. Det gjelder tiltakene som rettes mot hele eller deler av befolkningen for å forebygge sykdom. Dette ble tydelig under koronapandemien da det fort ble klart at det manglet forskning som kunne dokumentere nytte og ulemper ved tiltak som munnbindbruk, forsterket håndhygiene, desinfeksjon av overflater, stenging av skoler og restauranter, avlysning av idrett, karantene og regler om å holde avstand.

For slike tiltak var det enda sterkere grunn til å ha et godt kunnskapsgrunnlag. Myndighetene burde ha visst hvor godt tiltakene virket og hva bivirkningene og kostnadene var. Bare da kunne man ha gjort gode overveielser før tiltakene ble innført, til dels med loven i hånd. Kanskje noen av tiltakene virket bare så vidt mot korona, men skadet befolkningen mer på andre måter slik at sluttresultatet i folkehelseregnskapet faktisk ble negativt. For eksempel var det i noen perioder noen steder forbud mot utendørs idrett for barn. Hjalp det mot koronasmitte? Var det nødvendig siden sykdommen er svært lite farlig for barn? Og hva var ulempene? Tenk om effekten var at bare noen få færre barn ble smittet, men mange flere sluttet med idretten sin og siden aldri vendte tilbake.

Tenk om effekten var at bare noen få færre barn ble smittet, men mange flere sluttet med idretten sin og siden aldri vendte tilbake.

Det er lett å forstå hvorfor det finnes få loddtrekningsforsøk av smitteverntiltak. Det kreves nemlig store, dyre og kompliserte forsøk for å kunne sammenlikne grupper som tilfeldig velges ut til å følge eller ikke følge tiltakene. Man må for eksempel fordele noen idrettslag til å stoppe aktiviteten noen uker mens andre får fortsette. Så må man måle hvor mye smitte det blir blant barna i alle idrettslagene.

Noen prøvde å få til sånne forsøk under pandemien, men det strandet særlig på to hindre.

Det første var at det blant mange, særlig myndighetspersoner, er en uvilje mot å «eksperimentere» med befolkningen, særlig med barn. Mange var så overbevist om at tiltakene ville føre mest godt med seg at slike forsøk ble sett på som bortkastede for alle og til og med som farlige for dem som ble trukket ut til ikke å følge tiltaket. Den utpregede krisestemningen og bekymringen under pandemien bidro til denne overbevisningen, tror jeg.

Det andre hinderet var at komitéen som skal kontrollere om forsøkene følger forskningsetiske normer, forlangte at alle deltakerne måtte samtykke, slik man gjør i legemiddelstudier. Det innebar for eksempel at forsøk med idrettslag som skissert over, aldri kunne starte hvis bare ett av kanskje ti tusen barn i disse idrettslagene sa nei takk til å delta. Dermed blir det i praksis umulig å gjennomføre forsøket.

Dermed blir det i praksis umulig å gjennomføre forsøket.

Sånn kan vi ikke fortsette. Det er forståelig at man i starten av pandemien brukte den magre kunnskapen man hadde og resonnerte at det ville hemme epidemien å vaske bort viruset og hindre kontakt mellom mennesker.

Før neste pandemi og for resten av denne må vi ha mer solid kunnskap, altså viten, ikke tro. Derfor trengs det nå både forskningspenger og bedre forskningsregler slik at smitteverntiltak kan prøves ut på en vitenskapelig måte. Da står vi bedre rustet, sånn som intensivlegene, til å velge hvilket verktøy som er det riktige i en gitt situasjon.

 

(Publisert i Fædrelandsvennen 1.7.2022. «Preben Aavitsland er fra Kristiansand, bosatt i Ternevig i Vågsbygd. Han er kommuneoverlege i Arendal og Froland, overlege ved Folkehelseinstituttet og professor ved Pandemisenteret på Universitetet i Bergen, men skriver i spalten Ukeslutt på egne vegne.)

 

Bildet er en tegning av et coronavirus og er laget av Alissa Eckert, MS og Dan Higgins, MAM ved CDC.


Publisert

i

av