Mens fagfolkene diskuterer en regel for når pandemien er over, kan folk flest glemme koronaviruset og leve normalt.
Det siste halvåret har det vært nesten komisk å observere hvordan de fleste fagfolk og politikere som holder taler, foredrag eller innlegg om pandemien, innleder med setningen: «Pandemien er ennå ikke over.» Det er som et mantra eller en besvergelse, som om man maner tilhørerne til fortsatt årvåkenhet og bekymring.
«Pandemien er ennå ikke over.»
Fagfolk vet hva en pandemi er: det er en smittsom sykdom, alvorlig eller ikke, som raskt sprer seg til nesten hele verden. Men fagfolkene er uenige om når en pandemi er over.
Ifølge WHO pågår fortsatt den sjuende kolerapandemien, som startet i 1961. Aidspandemien som ble oppdaget i 1981, forårsaket 650 000 dødsfall i fjor, og 1 500 000 ble smittet av viruset som gir sykdommen. Er den over?
Noen vil si at vi fortsatt har pandemier av kolera og aids. Andre vil si at pandemiene er over, men sykdommene er her ennå. Det finnes altså ingen klare kriterier for når pandemier er over. Det merker vi når vi skal omtale koronapandemien. Når kan vi si at den er over?
Det finnes altså ingen klare kriterier for når pandemier er over. Det merker vi når vi skal omtale koronapandemien. Når kan vi si at den er over?
Vi kan tenke oss medisinske kriterier, som at pandemien er over når viruset er borte (altså aldri), når få blir smittet, når alle er vaksinert, når alle har vært smittet, når den akutte faren for massedød er over, når sykehusene har normal belastning, når sykdomsforekomsten er forutsigbar, når risikoen for innleggelse og død er som normalt, eller når vi er sikre på at viruset ikke endrer seg betydelig og blir mye verre.
Vi kan også tenke oss sosiale kriterier, som at pandemien er over når folk lever slik de gjorde i 2019, når korona ikke er hovedtemaer for samtaler mellom familiemedlemmer, venner og kolleger, når vi ikke tenker på eller merker pandemien i hverdagen, eller når det ikke lenger er noen særlige tiltak eller leveregler mot pandemien.
Vi kan også tenke oss politiske kriterier, som at pandemien er over når det ikke lenger bevilges ekstra penger til tiltak mot pandemien, når økonomiske støtteordninger og andre særordninger er borte, eller når WHO-direktøren eller statsministeren sier det.
De fleste av disse mulige kriteriene er allerede oppfylt for Norges del.
De fleste av disse mulige kriteriene er allerede oppfylt for Norges del. Mitt inntrykk er at de fleste nå merker lite til pandemien, bekymrer seg lite og heller ikke oppfører seg noe annerledes enn i 2019. En slik normalisering tror jeg er bra for folkehelsa. For de fleste er ikke korona lenger farligere enn influensa. Det betyr at bekymringen nå gjerne kan bli på samme nivå.
I februar 2022 valgte regjeringen å avslutte alle råd og tiltak (bortsett fra vaksinasjon) mot koronaepidemien her i Norge. Det var modig og fornuftig. Omikronvarianten som hadde overtatt ved årsskiftet, spredte seg så godt i befolkningen at bare svært inngripende tiltak kunne ha bremset den. Varianten var dessuten «snillere» i den forstand at en mindre andel av de smittede trengte sykehusinnleggelse eller intensivbehandling. Videre hadde alle de eldre som ønsket det, allerede fått sin tredje vaksinedose; det var ikke mer å gjøre for å beskytte dem med vaksiner. Regjeringen innså at det ville vær mer til skade enn til nytte å skyve omikronbølgen foran seg.
Etter at man avsluttet forsøket på å bremse epidemien i begynnelsen av året, har koronaviruset smittet kanskje 70 – 80 % av befolkningen i Norge, mot mindre enn 10 % før 2022. Det betyr at nesten hele befolkningen har vært vaksinert flere ganger og smittet minst én gang. Immunforsvaret er blitt kjent med viruset, og dermed sprer det seg noe dårligere, og den enkelte har mindre risiko for alvorlig sykdom etter smitte.
I de kommende årene blir det en slags balanse mellom på den ene siden virusets naturlige utvikling mens det tilpasser seg det nye livet blant menneskene, og på den andre siden vårt immunforsvar, som opprettholdes gjennom stadige infeksjoner og gjentatte oppfriskningsvaksinasjon blant de eldre. Denne balansen kjenner vi fra influensaviruset som stadig utvikler seg, men som gir bare nokså håndterbare vinterepidemier fordi det er så mye immunitet i befolkningen. Det er bare når det, som i 2009, kommer et helt nytt influensavirus at det kan bli fare på ferde.
En slik balanse er det beste vi kan håpe på, for koronaviruset kommer ikke til å forsvinne.
En slik balanse er det beste vi kan håpe på, for koronaviruset kommer ikke til å forsvinne. Selv om alle snart blir enige om at nå er pandemien over, vil viruset fortsatt være her. Vi kommer aldri tilbake til 2019. Det betyr at vi for alltid vil se at mennesker blir smittet, og noen eldre og skrøpelige blir så syke at de innlegges eller dør av viruset. Kanskje vil vi se nye bølger, særlig om vinteren. Sykehusene vil ha noen tøffe uker når disse bølgene kommer, særlig hvis de kommer samtidig med influensaepidemiene om vinteren. Og så vil det alltid være en liten mulighet der for at viruset skal endre seg fullstendig og gi en helt ny, alvorlig situasjon, nesten som en ny pandemi.
De bør heller nyte livet mest mulig normalt og tenke at ja, kanskje dette rett og slett var den pandemien.
Dette betyr at beredskapen i kommunene, helsetjenesten, sykehusene og Folkehelseinstituttet heller ikke kan gå tilbake til 2019. Det trengs bedre overvåking av koronaviruset og nye virus, og det trengs bedre kapasitet og omleggingsplaner i helsetjenesten, både for nye bølger og for nye pandemier. Dette blir dyrt. Men dette er saker folk flest slipper å tenke på. De bør heller nyte livet mest mulig normalt og tenke at ja, kanskje dette rett og slett var den pandemien.
(Publisert i Fædrelandsvennen 8.9.2022. «Preben Aavitsland er fra Kristiansand, bosatt i Ternevig i Vågsbygd. Han er kommuneoverlege i Arendal, fagdirektør ved Folkehelseinstituttet og professor ved Pandemisenteret på Universitetet i Bergen, men skriver i spalten Ukeslutt på egne vegne.»)
Bildet er en tegning av et coronavirus og er laget av Alissa Eckert, MS og Dan Higgins, MAM ved CDC.