Ebola-epidemien er allerede en katastrofe

Ebola-epidemien i Vest-Afrika vil bli mye verre. Skal epidemien stoppes, trengs flere titalls sykestuer og tusenvis av helsepersonell.

Utgangspunkt er greit: Ebola-viruset smitter fra syke pasienter, ikke fra personer i inkubasjonsfasen (2-21 dager). De første symptomene – feber, slapphet, muskelsmerter og hodepine – kan forveksles med malaria, tyfoidfeber og andre utbredte sykdommer, så laboratorietesting er nødvendig. Viruset finnes i pasientenes kroppsvæsker som blod, spytt, urin og avføring. Smitte kan skje når disse treffer slimhinner eller skadet hud hos andre ved spruting, direkte kontakt eller via gjenstander.

Isolering og karantene

Alle tidligere Ebola-epidemier har blitt stoppet med to velkjente smitteverntiltak: isolering og karantene.

Syke personer må finnes og bringes trygt til sykestuer i nærheten, få avklart diagnosen og hvis det er Ebola-sykdom, bli isolert og behandlet av personell som beskytter seg med hansker, munnbind, briller og smittefrakk. Personer som dør hjemme med mulig Ebola-sykdom, må også håndteres av personell med slikt utstyr. Pasientene må altså ut av hjemmene der deres familie er i stor smittefare under pleie og eventuell begravelse.

Personer som kan ha blitt smittet av en pasient, må finnes og følges opp i tre uker inntil det er klart om de er blitt smittet eller ikke. Dersom de blir syke, må de isoleres og undersøkes videre. Oppfølgingen kan skje i hjemmekarantene eller på lukkede karanteneplasser.

Tiltakene krever at befolkningen stoler på helsetjenesten. Folk må bringe sine syke til sykestuene for isolering, og smittekontaktene må godta oppfølging og eventuelt karantene. Denne tilliten er ikke til stede i Guinea, Liberia og Sierra Leone. Etter lang tid med krig eller diktatur stoler ikke folk uten videre på myndighetene. Under halvparten av befolkningen kan lese, «heksedoktorer» har stor påvirkning, og usanne rykter spres lett.

Dessuten ser folk at de fleste som bringes til sykestuene, aldri kommer tilbake, men dør og kremeres uten sine nærmeste rundt seg. Flere sykestuer er nemlig overfylte og har verken personell eller utstyr til å tilby den behandlingen som kan redusere dødsrisikoen fra 80-90 % til godt under 50 %, nemlig aggressiv væskebehandling for å erstatte væsketapet som tarmblødningene gir. (Glem de nye mirakelmedisinene og serum fra overlevende. Legemidlene er i beste fall mange måneder unna, og serum virker sannsynligvis ikke.)

Ond sirkel

Det er en ond sirkel. Bekjempingen bygger på at de syke skilles fra de usmittede. Skal de syke ville det, må de tilbys en bedre overlevelsessjanse i sykestuene enn de har hjemme. Siden sykestuene nå tilbyr lite mer enn en ensom død (hvis de i det hele tatt har plass), blir mange hjemme, der familiemedlemmene er i smittefare. Det fører i neste omgang til flere smittede og enda mer overfylte sykestuer som dermed kan tilby enda mindre pleie, lindring og livreddende behandling.

Leger uten grenser har helt siden mars advart om at dette Ebolautbruddet var annerledes. De lokale myndighetene maktet eller ønsket ikke å respondere sterkt nok. De rammede landene er blant verdens absolutt fattigste og har elendige helsesystemer med svært få leger og sykepleiere. Dermed brakte uvitende smittede med seg viruset til tett befolkede områder, over grensene og til storbyene.

For sent og for lite

Verdens helseorganisasjon og de vestlige landene reagerte også seint. Først torsdag 18. september vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 2177 som ber medlemslandene gjenåpne grensene mot de rammede landene og bringe inn flere ressurser. Det trengs mange titalls nye sykestuer (om nødvendig i kirker og skoler og på stadioner), hver med hundretalls personell med nødvendig beskyttelsesutstyr, laboratorier som kan plukke ut de Ebola-smittede blant alle febersyke, og mobile grupper som kan informere befolkningen, lete etter smittede og følge opp smittekontakter i hjemmekarantene. Bygging av sykestuene er i gang, men ingen vet hvem som skal bemanne dem. USA, EU, India og Kina må straks starte rekruttering av helsepersonell i tusentalls.

For Ebola-utbruddet er ikke lenger bare en epidemi som kan ramme hundretusener av vest-afrikanere. Det er også en økonomisk krise og en potensiell sikkerhetskrise. Helsetjenesten har kollapset, eksporten er stoppet opp, og landbruket ligger brakk. Matprisene øker, folk har begynt å sulte, og økonomisk sammenbrudd truer. Opprør kan bryte ut.

En ny pandemi?

Selv om denne epidemien er annerledes, er viruset det samme. Ebola-viruset lever sannsynligvis hos noen arter afrikanske flaggermus, som ikke blir syke. En gang i blant – som i en landsby i Guinea i desember 2013 – skjer uhell som gir viruset muligheten til å hoppe fra flaggermus til et annet pattedyr eller direkte til menneske, for eksempel ved at de spiser frukt forurenset av flaggermusens kroppsvæsker. Menneske kan også smittes under fanging eller slakting av flaggermus, aper eller gnagere, altså såkalt bushmeat, som er en viktig proteinkilde i flere afrikanske land.

Virus er små og dårlige kopimaskiner. De kopierer sitt arvestoff, men med mange feil (mutasjoner). Om noen av de nye virusene skal overta for det gamle, avgjøres av om mutasjonene gir fordelaktige egenskaper i det aktuelle miljøet. Nå er Ebola-viruset i et nytt, fremmed miljø – nemlig menneskekroppen. Vi kan spekulere i at virusvarianter som smitter mer mellom mennesker, vil ha fordeler og etter hvert bli dominerende. En Ebola-virant som gir mildere symptomer vil føre til at pasientene holder seg oppegående og rekker å smitte flere før de selv havner på sykestue. Da kan uhellet i Guinea i desember bli starten på at Ebola-viruset i mildere form etablererer seg permanent blant mennesker, slik et uhell i Kamerun en gang rundt 1920 ble starten på AIDS-pandemien. Da tok HIV spranget fra en sjimpanse til et menneske, trolig under slakting.

(Publisert som kronikk på Aftenposten.no 25.9.2014)

 

Fotografiet

Bildet viser to barn som er blitt foreldreløse pga Ebola-epidemien i Guinea. © Copyright World Health Organization (WHO), 2014. All Rights Reserved.


Publisert

i

av

Stikkord: