Sjarlatan eller helt?

Er det en medisinens Galileo, en uredd forsvarer av pasientene, og en unikt innsiktsfull lege som denne uka skal kjempe en heroisk kamp mot «systemet» i Oslo tingrett? Svaret er nei.

Oppdatering 7.10.2016: Se dommen nederst i saken.

Oppdatering 11.11.2016: Luneng anker ikke. Se nederst i saken.

I dag (5.9.2016) startet saken i Oslo tingrett der den tidligere legen Rolf Luneng saksøker staten for å få tilbake sin lege-autorisasjon. Den mistet han etter Helsetilsynets vedtak i september 2013 som fulgte en advarsel fra oktober 2012 for uforsvarlig legearbeid. Lunengs anke til Helsepersonellnemnda førte i mai 2014 ikke fram.

Luneng har i en måneds tid prosedert sin sak på Facebook. I snart to år har han tigget sine tidligere pasienter om penger til rettssaken; hittil er det kommet inn en tredel av målet på halvannen million. En egen støttegruppe har varslet demonstrasjoner utenfor rettslokalet. Støttegruppen betrakter ham som en modig forsvarer av pasientenes rett til å få livreddende behandling for kronisk borreliose. Luneng selv ser ut til å trives med grandiose bilder og skriver:

«Staten burde lære av tidligere konflikter innen medisinen. Da HIV/AIDS kom til Norge på begynnelsen av 1980 – tallet skapte det også like mye konflikter og debatter mellom myndigheter, helsevesen og pasienter. Heldigvis var det flere kloke forskere og leger som tok lederskap og klarte å ivareta tilliten og respekten mellom helsepersonell og pasientene den gang. Det var avgjørende.»

Så enkelt er det ikke. La oss se på hva saken egentlig gjelder.

Hva gjorde Luneng galt?

Det er fylkeslegen som behandler bekymringsmeldinger om helsepersonells uforsvarlige virksomhet. Dersom fylkeslegen mener det bør gis advarsel («gult kort») eller at autorisasjonen skal tilbakekalles («rødt kort»), sendes saken til Helsetilsynet for avgjørelse. Helsepersonell som har «fått kort», kan anke klage avgjørelsen inn for Helsepersonellnemnda. Vedtak i denne nemnda kan bringes inn for rettsvesenet.

Lunengs sak har gått denne veien og er nå altså i Tingretten. Saken startet med en rekke bekymringsmeldinger fra helsetjenesten om Lunengs virksomhet, inkludert fra undertegnede. De tidligere vedtakene i Helsetilsynet («gult kort» og «rødt kort») og stadfestelsen i Helsepersonellnemnda er offentlige. Her gjengis korte sammendrag, som skal illustrere hvorfor Luneng mistet autorisasjonen som lege.

Helsetilsynet omtaler en pasient (pasient D) som er ferdig utredet ved nevrologisk avdeling på sykehus og det er påvist multippel sklerose (MS), som pasienten får behandling for. Det er ikke funnet tegn på borreliose. Pasientens fastlege blir bekymret når han blir klar over at Luneng har gitt pasienten diagnosen borreliose og startet antibiotikabehandling. Pasienten har også fått en tarmbetennelse med en multiresistent bakterie.

I Lunengs journal heter det at pasientens blodprøver viste en «… mulig og meget sannsynlig kronisk og aktiv infeksjon» med Borrelia. For dette forskriver Luneng uten kontakt med fastlegen eller sykehuset antibiotikumet klarithromycin 1000 mg daglig og antimalariamidlet hydroksyklorokin 400 mg daglig i seks uker og deretter to uker med antibiotikumet azithromycin i tillegg før ny kontroll. Effekten uteblir. Luneng gir så fortsatt klarithromycin og azithromycin i seks uker, men kombinert med et tredje antibiotikum, metronidazol, de to første ukene. Effekten uteblir. Luneng skifter da til et fjerde antibiotikum, amoxicillin, i perioder i kombinasjon med metronidazol. Ved neste kontroll føler pasientens seg verre. Han har også hatt nyrebekkenbetennelse, en alvorlig form for urinveisinfeksjon. Senere ringer en av pasientens pårørende til Luneng og fortalte av pasienten var «kognitivt og mentalt dårlig». Luneng ber nå, etter 19 ukers antibiotikabehandling, pasienten prøve uten antibiotika i minst en uke og skriver: «Dersom han blir bedre, skal han ikke ta mer antibiotika, før hans tilstand er nærmere vurdert og avklart.»

Helsetilsynet konkluderer:

«Etter vår vurdering har du gitt pasienten behandling med antibiotika over 19 uker på sviktende grunnlag. Behandlingen er ikke i tråd med god praksis, verken når det gjelder utredning, indikasjon, kombinasjon av antibiotika, dosering eller lengde av behandlingen. Du innhentet ikke informasjon fra pasientens fastlege eller spesialisthelsetjenesten til tross for at du var kjent med at pasienten hadde diagnosen MS. Behandlingen som er gitt var egnet til å påføre pasienten betydelig belastning ved å påføre han en primær multiresistent kolitt. (…)

Ved kronisk, progredierende, irreversibel sykdom, er det spesielt viktig at legen ikke gir råd som kan hindre pasienten i å ta i mot potensielt effektiv behandling. Pasienten var i utgangspunktet i en sårbar situasjon med en nydiagnostisert, kronisk nevrologisk lidelse uten kurative behandlingsalternativer. Det er internasjonal konsensus i det mikrobiologiske fagmiljøet, når det gjelder spesifisitet/diagnostisk treffsikkerhet, at den mest pålitelige metoden for å påvise/avkrefte nevroborreliose er spinalpunksjon med serologi i spinalvæsken. Denne prosedyren ble utført av nevrologen på XXXXXX. Du har oppgitt at pasientens blodprøver viste en ”mulig og meget sannsynlig kronisk og aktiv infeksjon.” Ved å reise tvil om dette, reiste du også tvil om den instituerte behandlingen med Copaxone. Forholdet var imidlertid at MS-diagnosen var sikker, og adekvat behandling igangsatt.»

Helsetilsynet omtaler en pasient (pasient B hos helsepersonellnemnda nedenfor)  som Luneng hadde bare telefonkonsultasjon med. Pasienten klaget over gjentatte infeksjoner og muskel- og leddplager. Tidligere utredning hadde vist positive antistoffer mot Borrelia i blodet, men ikke i spinalvæsken. Basert på blodprøver fra et privat laboratorium i Tyskland mener Luneng at hun har både borreliose og chlamydiainfeksjon i lungene. Han starter uten kontakt med fastlegen med behandling med to antibiotika, doksycyklin og azithromycin, samt antimalariamidlet hydroksyklorokin inntil neste konsultasjon om seks uker. I mellomtiden kommer pasienten til et universitetssykehus for utredning for kronisk trøtthetssyndrom («ME») og langvarig depresjon. Her finner man ingen tegn på infeksjoner og avslutter antibiotikabehandlingen.

Helsetilsynet konkluderer:

«Din forskrivning avviker grovt fra gjeldende retningslinjer når det gjelder utredning som ligger til grunn for forskrivningen, indikasjon, kombinasjon av antibiotika og anti-malariamedisin, dosering av legemidlene og lengde av behandlingen. Etter vår vurdering anses behandlingen som faglig uforsvarlig, jf. helsepersonelloven § 4.»

Helsepersonellnemnda omtaler tre eksempler på Lunengs praksis og skriver: «Opplysningene i saken indikerer at den uforsvarlige praksisen også gjelder mer generelt, i forhold til klagerens uttalte praksis for sine pasienter.»

Pasient A behandles av sin fastlege for en psykiatrisk lidelse. Luneng iverksetter uten kontakt med fastlegen og basert bare på telefonkonsultasjon med pasienten antibiotikabehandling med daglig 200 mg doksycyklin og 1000 mg klarithromycin for angivelig borreliose. På tidspunktet for fastlegenes bekymringsmelding har behandlingen pågått i fire måneder og er planlagt å fortsette enda lenger. (Fastlegen nevner at flere andre av hans pasienter skal ha fått tilsvarende behandling av Luneng basert bare på telefonkonsultasjoner.)

Pasient B er nevnt over.

Pasient C ble innlagt i sykehus for en leverforgiftning som hadde gitt alvorlig leverskade. Hun hadde også en urinveisinfeksjon forårsaket av en svært resistent bakterie («ESBL»). Sykehuset fant ingen tegn til borreliose hos pasienten. Sykehusets spesialister mente at leverskaden og urinveisinfeksjonen var bivirkninger av den langvarige behandlingen som Luneng hadde gitt pasienten, nemlig antibiotikumet doksycyklin 200 mg daglig og antimalariamidlet hydroksyklorokin 200 mg daglig. Luneng forlenger behandlingen selv om pasienten ikke tar kontrollblodprøver hos fastlegen som hun skal og ikke møter til konsultasjon. Luneng mener at leverproblemene kunne vært unngått dersom pasienten ikke hadde sluntret unna blodprøvene.

Helsepersonellnemnda konkluderer:

«Nemnda vektlegger at den faglige svikten som i er påvist i forhold til behandling og oppfølging av pasientene A, B og C, anses å være et uttrykk for en generell svikt i klagerens praksis i forhold til de pasienter som tar kontakt med hans praksis. Klageren har i tidligere tilsynssak fått korrigering i forhold til sin håndtering av sine pasienter, uten at dette har medført at den uforsvarlige virksomheten har opphørt. Klageren fremstår med dette ikke som korrigerbar.

Klagerens behandling med antibiotika er i strid med Helsedirektoratets Nasjonale faglige retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten. Problemet med antibiotikaresistens bør være vel kjent for en lege i allmennpraksis. Faren for antibiotikaresistens antas å øke med blant annet behandlingslengden og med bruk av bredspektret antibiotika. Klageren har hele tiden benyttet bredspektret antibiotika, og over lang tid. Klagerens behandling har ikke vært i tråd med faglige retningslinjer eller evidensbasert kunnskap, og saken viser manglende faglig innsikt.»

Så vidt jeg kan se, er problemet med Lunengs virksomhet at han på tynt grunnlag (telefonkonsultasjoner, ingen egne undersøkelser av pasientene) og blodprøver fra et alternativt laboratorium i Augsburg og uten å samarbeide med pasientenes fastlege eller sykehuslege, setter en tvilsom diagnose om «kronisk borreliose» som han så behandler i lang tid og med dårlig oppfølging underveis med flere antibiotika og klorokin helt i strid med forsvarlig medisinsk praksis og i strid med anbefalinger og retningslinjer.

Lunengs forsvar

Den siste måneden har Luneng forhåndsprosedert sin sak på Facebook-siden til sin støttegruppe. Han framfører følgende fire argumenter:

1. Nytt syn på «kronisk borreliose»

Luneng mener at prøvene fra Augsburg viser at pasientene har «kronisk borreliose», og at denne tilstanden krever langvarig antibiotikabehandling. Han mener at retningslinjene ikke tar opp i seg nyere forskning og heller ikke dekker de tilfellene der infeksjonen er blitt kronisk. Han hevder at rundt 70 % av de 1000 (eller 2000) pasientene han har behandlet, er blitt mye bedre eller helt friske (men har aldri klart å godtgjøre dette). Han mener videre at nyere viten motarbeides av det medisinske miljøet i Norge, og at det foreligger en medisinsk-faglig uenighet. Det kan se ut til at han ser på seg selv som en pioner i Norge for et nytt paradigme rundt borreliose.

Luneng er en norsk utvekst av den amerikanske Lyme-bevegelsen. Basert på egne teorier om Borrelia-infeksjoner, har bevegelsen funnet en svært lønnsom medisinsk forretningsmodell. Diagnosen «kronisk borreliose» stilles på bakgrunn av treff på svært lange symptomlister (prøv selv her!) og tester utført og tolket ved et par, spesielle privatlaboratorier. Når diagnosen først er i boks, tilbys antibiotika i store doser, gjerne intravenøst, og ulike urtekurer og annen alternativ behandling i lang tid. Ved manglende effekt, forlenges behandlingen fordi «bakteriene har gjemt seg unna». Forverring tolkes som tegn på at kroppen bekjemper Borrelia-bakteriene, og at videre behandling er nødvendig. Bedring tolkes som bevis for effekt, men behandlingen må forlenges for å unngå tilbakefall. Altså, først stemple pasientene som «flåttsyke» og deretter tilby dem langvarig og dyr frelse.

Luneng benyttet testene «LTT» og «CD57» ved laboratoriet ved den tyske privatklinikken Borreliose Centrum Augsburg. Disse testene er ikke anbefalt eller godkjent for borreliose av noen myndighet eller ledende fagmiljøer i Norge, Tyskland, Europa eller Nord-Amerika fordi det ikke finnes dokumentasjon for at testene sier noe om borreliose. Testene har, dessverre for pasientene, en lei tendens til å bli positive, eller de kan iallfall tolkes som om de er positive av en velvillig lege. Deretter fulgte langvarig behandling med ulike antibiotika og, av nokså uklare grunner, klorokin.

Luneng har selv vist fram sin konsultasjon med en av sine pasienter, nemlig Lars Monsen. (Det er her interessant å sammenlikne med konsultasjonen like før med overlege Per Bjark, spesialist i infeksjonssykdommer.) I 2012 omsatte Lunengs virksomhet for 3,3 millioner kroner og hadde et overskudd på1,5 millioner kroner.

Virksomheten til den amerikanske Lyme-bevegelsen og folk som Luneng har blitt kraftig kritisert av de ledende fagmiljøer (se også litteraturliste). Se ellers norske nevrologers informasjon om «kronisk borreliose».

2. Galileo-argumentet

Luneng liker å fortelle historien om hvordan legevitenskapen mente at magesår skyldtes stress og matvaner og derfor behandlet pasientene med hvile og mild mat. På 1970-tallet fikk økt mengde magesyre skylden, og syrenøytraliserende og syreproduksjonshemmende legemidler ble standard behandling.

To australske forskere, Barry J. Marshall og Robin Warren, trodde ikke på disse teoriene. De oppdaget i 1982 bakterien Helicobacter pylori og beviste etter hvert dens rolle i magesår. De ble imidlertid møtt med kritikk og skepsis og det var først på midten av 1990-tallet at deres syn fikk gjennomslag: Magesår var en infeksjonssykdom og den må behandles med antibiotika. I 2005 ble de to utholdende forskerne belønnet med Nobelprisen i medisin og fysiologi.

Lunengs argument er at siden noen kroniske lidelser har vist seg å være infeksjonssykdommer som må behandles med antibiotika, så kan også flere kroniske lidelser være det, og da kan man behandle dem også med antibiotika. Det minner om alternativbehandlernes gamle argument om at de, akkurat som Galileo, blir motarbeidet av autoritetene, men vil, som Galileo, vinne fram til slutt.

Argumentet holder selvfølgelig ikke. De fleste som går mot hovedstrømmen og blir miskjent i sin samtid, får aldri rett seinere heller. Og de som har rett og vinner fram, gjør det fordi de benytter vitenskapelige metoder til å bevise sin sak. Luneng var, som vi skal se, helt uinteressert i å bevise sine påstander gjennom forskning.

3. – Lovlig utprøvende behandling

Luneng mener at han hadde full rett til å samarbeide med pasientene om å «vurdere tiltak som var nye og uprøvde i Norge, når tiltakene ga håp om å redde liv og gjenvinne helse». Han begrunner dette med henvisning til første halvdel av Helsinkideklarasjonens punkt 32 som lyder:

«I behandlingen av en pasient der det ikke finnes dokumenterte forebyggende, diagnostiske og terapeutiske metoder, eller der slike metoder ikke har virket, må legen, med pasientens informerte samtykke, stå fritt til å benytte seg av forebyggende, diagnostiske og terapeutiske tiltak som er nye eller uprøvde, når tiltakene etter legens skjønn gir håp om å redde liv, gjenvinne helse eller lindre lidelse.

Luneng pleier ikke å sitere siste halvdel, som tydelig slår fast at utprøvende behandling skal skje innen et forskningsrammeverk. Helsinkideklarasjonen regulerer nemlig medisinsk forskning, ikke pasientbehandling.

«Hvis mulig skal slike tiltak gjøres til gjenstand for forskning med sikte på å få klarlagt deres sikkerhet og effekt. I alle tilfeller skal ny informasjon registreres og, i den utstrekning det er mulig, publiseres. De øvrige relevante retningslinjer i denne deklarasjonen skal følges.»

Lunengs problem er at hans virksomhet ikke hadde noen kjennetegn på forskning: Det fantes ingen protokoll, dokumentert pasientinformasjon, informert samtykke eller etisk godkjenning. Virksomheten til Luneng har heller ikke resultert i noen vitenskapelige publikasjoner. Forskningskyndige leger som har sett hans pasientjournaler, har forklart at journalene er nær verdiløse i vitenskapelig sammenheng:

«Det er usystematisk innhenting av opplysninger når det gjelder diagnostikk, behandling og behandlingsresultater, noe som gjør det vanskelig å anvende vitenskapelige metoder.»

Luneng burde tenke over at hensikten med Helsinki-deklarasjonen faktisk er å beskytte pasientene mot legers frie eksperimentering.

4. – Myndighetene nekter forskning

Luneng har faktisk prøvd å snu bevisbyrden helt rundt, igjen med henvisning til Helsinki-deklarasjonen. Han forsøker å legge skylden på Helsetilsynet for at han selv ikke har gjort noen forskning:

«Statens helsetilsyn brøt Helsinki-deklarasjonen sommeren 2013 ved å nekte med retten til å forske på og dokumentere mine resultater på [mine pasienter]. Uten å besvare min henstilling og ønske om å gjennomføre et offentlig godkjent forskningsprosjekt med anerkjente forskere i Norge, ga de meg heller sparken som lege 3 måneder senere.»

Sommeren 2013 hadde Luneng drevet sin virksomhet med angivelige sensasjonelle resultater i to år uten å forske og uten å gjøre noen andre forsøk på å dokumentere behandlingens effekt. Han hadde allerede i oktober 2012 fått en advarsel av Helsetilsynet for uforsvarlig legevirksomhet. Det var først tidlig på sommeren 2013, da han forsto at han faktisk kunne miste sin autorisasjon, at Luneng forsøkte å utsette Helsetilsynets avgjørelse ved å vise til at han hadde forskningsresultater på gang.

Han påsto da at han var i dialog med Sørlandet sykehus som skulle se på alle pasientjournalene hans, skrive vitenskapelige artikler og slik dokumentere de fantastiske resultatene. Ingen forskningsmiljøer bekreftet en slik dialog.

Sommeren 2015, bare dager før denne saken opprinnelig skulle opp i Oslo tingrett, kom forskningen opp igjen. Da ble saken utsatt etter avtale mellom Lunengs advokat og Regjeringsadvokaten. Det eneste kjente punktet i avtalen er dette om forskning:

«Saksøker har startet en dialog om en mulig retrospektiv studie med Sørlandet sykehus HF, og håper at dette kan føre frem til en protokoll som kan danne basis for en god forskningsstudie i samarbeid mellom sykehuset og Luneng.»

Igjen dro altså Luneng forskningskortet for å trenere saken på et avgjørende tidspunkt. Hans håp var øyensynlig at han nå kunne skaffe beviser for sine sensasjonelle resultater.

I januar 2016 skrev så Luneng på Facebook:

«Forskerne ved Sørlandet Sykehus og Flåttsenteret har bestemt seg for likevel ikke å gjennomføre den planlagte forskningsstudien på pasientgruppen i Norsk Borreliose Senter».

Her forsøker han altså igjen å legge skylden på andre for at han ikke klarer å dokumentere noe gjennom forskning. Sannheten var en helt annen, viste det seg. Forskerne ved Flåttsenteret ved Sørlandet sykehus måtte derfor gi sin versjon:

«Det har aldri blitt gitt noe mandat eller økonomisk støtte fra helsemyndigheter hverken for å undersøke datagrunnlaget, eller for å gjennomføre en eventuell studie. Forskere ved Sørlandet Sykehus har sett på et utvalg av materialet. Det viser seg at dataene ikke gir grunnlag for en forskningsstudie».

Konklusjonen er dermed at Luneng er overbevist om at hans opplegg har effekt, men aldri har brydd seg med å dokumentere det. Når dokumentasjonen etterlyses, snur han spørsmålet tilbake og ber staten sørge for forskningen.

Avslutning

Saken i Oslo tingrett er dermed ikke, som Luneng og hans støttespiller vil ha det til, det medisinske establishments oppgjør med en Galileo som ved hjelp av ny innsikt redder livet til fortvilte pasienter.

Saken i Oslo tingrett er et forsøk fra en tidligere lege på å vinne tilbake samfunnets godkjenning for å benytte dårlig eller ingen klinisk undersøkelse, udokumenterte tester og udokumentert, til dels farlig behandling i eksperimenter på pasientene. Den godkjenningen bør han ikke få – av hensyn til pasientsikkerheten.

 

 

Bakgrunnsdokumenter

• 2012-10-01: Helsetilsynet gir Luneng en advarsel for uforsvarlig legevirksomhet
• 2013-02-28: Helsetilsynet varsler Luneng om at tilbakekalling av autorisasjon vurderes
• 2013-04-18: Luneng svarer Helsetilsynet
• 2013-09-02: Helsetilsynet kaller tilbake Lunengs autorisasjon
• 2013-09-22: Luneng klager til Helsetilsynet
• 2014-05-14: Helsepersonellnemnda stadfester Helsetilsynets vedtak
• 2016-10-04: Oslo tingretts dom i Lunengs sak mot Statens helsepersonellnemnd.
• Samling av retningslinjer, artikler og debatt om «kronisk borreliose»

 

Forfatteren er professor ved Universitetet i Oslo, overlege ved Folkehelseinstituttet og kommuneoverlege i Arendal. Artikkelen står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis synet til hans arbeidsgivere.

Oppdatert 6.9.2016 med retting av noen få språkfeil og tegnsettingsfeil.

Oppdatering 7.10.2016: Dommen i Oslo tingrett ble avsagt 4.10.2016. Luneng tapte saken. Han får dermed ikke sin legeautorisasjon tilbake. I tillegg må han betale saksomkostningene til Statens helsepersonellnemnd på rundt 290.000 kroner. Utdrag fra dommen:

«Hva angår de fire pasientene [A, B, C og D] som ligger til grunn for vedtakene i saken, fremstår disse som eksempler på kritikkverdig behandling. Dels har det forekommet diagnostisering og behandling på grunnlag av telefonkonsultasjon. Videre har det vært igangsatt behandling uten sjekk av tidligere eller eksisterende medisinering, til tross for alvorlige tidligere diagnoser, manglende klinisk undersøkelse, manglende kommunikasjon med fastlege eller leger i spesialisthelsetjenesten og manglende innhenting av epikriser. Videre har det vært mangelfull journalføring knyttet til informasjon om bivirkninger. (…)

Etter en samlet vurdering av Lunengs forhold, sammenholdt med forarbeidene til helsepersonelloven og den forvaltningspraksis som foreligger på området, finner retten at Luneng på bakgrunn av den uforsvarlige virksomheten må anses uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig, jf. helsepersonelloven § 57 første ledd. (…)»

Oppdatering 11.11.2016. Rolf Luneng skrev 7.11.2016 på Facebook at han ikke anker saken. Dermed er dommen rettskraftig. Tingretten har bekreftet Helsetilsynet og Helsepersonellnemndas vurderinger: Rolf Luneng drev uforsvarlig legevirksomhet og kan ikke ha autorisasjon som lege. Luneng peker på at kostnadene ved en anke ville «medført en betydelig, personlig risiko». Sakskostnadene i Tingretten ble for det meste dekket av hans støttegruppe, men det ser ut til at Luneng ikke regnet med flere penger derfra.