Når en person med mye makt sier at en sak kan løses enkelt hvis man bare bruker sunn fornuft, er det grunn til å undersøke nærmere. Er det virkelig så enkelt, eller kan maktpersonen ha andre motiver?
På Dagsrevyen den 15. februar presset Jon Gelius helseminister Bent Høie om situasjonen i eldreomsorgen, og Høie svarte: «Det bør ikke være nødvendig i dette landet at vi lovregulerer sunn fornuft, og kommunene har ikke et forbud mot å bruke sunn fornuft og møte mennesker med gode holdninger (…) og ta pårørende og de eldre på alvor.»
Bakgrunnen var Agderpostens følelsesladete historie fra eldreomsorgen i Arendal: Gunvor (95 år) ble etter et hjerneslag så syk at hun måtte flytte på sykehjem. Hennes ektemann gjennom 67 år, Charles (94 år), bor alene og får besøk av hjemmesykepleien fem ganger om dagen. Kommunens folk kjører ham hver dag mellom hjemmet og sykehjemmet slik at han kan være sammen med kona. Nå har han søkt om å få flytte inn hos henne på sykehjemmet. Arendal kommune har avslått søknaden med begrunnelse at han ikke er så syk at han har rett på en sykehjemsplass. I stedet får han tilbud om plass i et bokollektiv ved siden av sykehjemmet slik at han selv kan spasere bort til henne når han vil. Charles’ klage til Fylkesmannen blir avslått.
En presset helseminister valgte å sparke nedover – på kommunen – i stedet for å ta ansvar.
Innslaget i Dagsrevyen er problematisk. En presset helseminister valgte å sparke nedover – på kommunen – i stedet for å ta ansvar. Han har i godt over tre år som helseminister hatt mulighet til å foreslå bevilgninger som kunne ha gitt kommunene rom for å tilby sykehjemsplasser til ektefeller eller han kunne ha foreslått en lovendring som ga ektefellene rett på en slik plass. NRK lot helseministerens alvorlige anklage mot Arendal kommune henge i lufta, uten at kommunen fikk forsvare seg.
Schibsteds rikskommentator Sven Egil Omdal fulgte opp (18. februar) med å hevde at anstendigheten hadde sovnet i Arendal kommune. Politikere fra flere partier proklamerte løfter om en nasjonal samboergaranti, altså at den andre ektefellen automatisk skal få plass på samme rom dersom den ene må på sykehjem. Det kan høres riktig ut, men er det egentlig det?
Schibsteds rikskommentator Sven Egil Omdal fulgte opp med å hevde at anstendigheten hadde sovnet i Arendal kommune.
Eldreomsorgen er en av de største postene i ethvert kommunebudsjett. Behovene er store og øker med den voksende eldrebølgen. Tjenestene varierer fra hjemmehjelp via hjemmesykepleie til omsorgsbolig og bokollektiv og så sykehjem. Kommuner flest har erfarne medarbeidere som samarbeider med pasienten, de pårørende og fastlegen for å finne det omsorgsnivået som er tilpasset pasientens helsetilstand og funksjonsnivå. Et ryddig system er nødvendig for å sikre folk de rette tjenestene til rett tid, særlig hvis etterspørselen etter noen tjenester er stor.
Sykehjem er medisinske behandlingsinstitusjoner for svært syke mennesker. Dette er stedet for de eldre som trenger vedvarende medisinske behandling, og som er avhengig av døgnkontinuerlig omsorg og hjelp til de fleste gjøremål. En høy andel av pasientene er demente eller lammet etter hjerneslag.
Det er minst to grunner til at ordningen må være slik:
- For det første må kommunene bruke sine midler slik at de gir best mulig tjenester for innbyggerne. Eldreomsorgen er ikke frikoblet fra de økonomiske rammene som kommunene får. Dette innebærer også at det ikke er mye reservekapasitet. Sykehjemsplasser står aldri tomme, og bemanningen er akkurat så den holder. Det er altså ikke bare å sette inn ei ekstra seng.
- For det andre er det bra for oss alle å benytte de evner vi fortsatt har, ellers kan de svekkes. Blir man plassert på et for høyt omsorgsnivå, kan man bli passivisert og svekkes ytterligere.
Det er disse to hensynene kommunens personell førsøker å balansere mot ønskene til pasienter og deres pårørende i hundrevis av krevende saker hvert eneste år. I den aktuelle saken har en uavhengig instans, fylkeslegen, gitt Arendal kommune full støtte. Da føles det nok ganske urettferdig for de kommuneansatte å bli anklaget av selveste helseministeren for ikke å bruke sunn fornuft og ikke ta de eldre på alvor, og det på Dagsrevyen. (Jeg har ikke vært involvert i saken og kjenner den bare fra pressen.)
Ingen er uenige i at to ektefeller som begge må på sykehjem, skal få bo sammen. Den foreslåtte samboergarantien er imidlertid noe annet, nemlig en garanti til par om at begge skal få sykehjemsplass sammen når bare én av dem trenger det av medisinske grunner. Hvis denne garantien innføres og blir populær, må norske kommuner investere mange milliarder i bygging av nye sykehjem, og mange hundre flere kvalifiserte pleiere må trylles fram og lønnes. Kommer pengene på høstens statsbudsjett, mon tro?
Den ellers slagkraftige arendalitten Jon Gelius lot helseministeren slippe for lett unna på Dagsrevyen.
Innføres samboergarantien uten finansiering, kan vi oppleve at hundrevis av sykehjemsplasser landet rundt tas opp av nokså friske ektefeller mens mer trengende må vente enda lenger. Det høres ikke ut som sunn fornuft.
Den ellers slagkraftige arendalitten Jon Gelius lot helseministeren slippe for lett unna på Dagsrevyen. Jeg savnet følgende spørsmål: Hva er ditt budskap, helseminister Høie, til svært syke Oskar (89 år) som nå må vente enda lenger på sykehjemsplass i Arendal fordi Charles har fått den ledige plassen?
(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 10. mars 2017.)
(Bildet er en faksimile fra Agderposten.)
Forfatteren er professor ved Universitetet i Oslo, overlege ved Folkehelseinstituttet og kommuneoverlege i Arendal. Artikkelen står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis synet til hans arbeidsgivere.
Kommentarer
2 kommentarer til “Når helseministeren refser”
[…] Om ektefellers rett til å bo sammen på sykehjem. 10. mars […]
[…] Om ektefellers rett til å bo sammen på sykehjem. 10. mars […]