Samboergarantien kan bli svært dyr, øke ventelistene, legge press på friske om å flytte inn på sykehjem og føre til at de blir etterlatt der.
Torsdag denne uka tenker Stortinget å vedta at alle som får plass på sykehjem, kan få en plass til sin partner også – helt garantert. Vedtaket kommer etter saken i Arendal i fjor der en eldre mann – Charles – måtte kjempe for å få flytte med kona til et sykehjem etter at hun hadde fått hjerneslag. Den gang ble kommunen refset av helseministeren og landets presse. Det var mye følelser i sving. Klart at et eldre ektepar må få tilbringe de siste årene av livet sammen, tenker man. Det dreier seg tross alt om verdighet og selvbestemmelse.
Det er vel og bra, men de negative sidene av en slik ordning er knapt omtalt i innstillingen fra Helse- og omsorgskomitéen.
For det første kan ordningen bli svært dyr
For det første kan ordningen bli svært dyr, for antallet pasienter på sykehjemmene kan øke betydelig. Det koster om lag 1 million kroner per år å drive en sykehjemsplass. Landet over sliter kommunene allerede i dag med å skaffe nok penger og personell til sykehjemmene, og vi er bare i begynnelsen av eldrebølgen. Derfor jobber kommunene intenst for å unngå at folk må på sykehjem gjennom å styrke hjemmesykepleien og bygge omsorgsboliger. Og så skal man åpne sykehjemsportene for friske mennesker? Vi må huske at sykehjem er medisinske behandlingsinstitusjoner for svært syke mennesker. Dette er stedet for de eldre som trenger vedvarende medisinske behandling, og som er avhengig av døgnkontinuerlig omsorg og hjelp til de fleste gjøremål.
For det andre vil ordningen føre til at friske personer går foran syke personer
For det andre vil ordningen føre til at friske personer går foran syke personer når sykehjemsplasser skal deles ut. Hvilken politiker vil fortelle en eldre pasient at hun må vente enda lenger fordi en frisk ektefelle måtte gå foran i køen?
For det tredje kan ordningen legge press på den friske ektefellen
For det tredje kan ordningen legge press på den friske ektefellen. Tenk på Reidar 85 år og Sofie 80 år. Han har gjennom flere år blitt tiltakende dement og stelles av Sofie, som er frisk, men bare en sjelden gang får avlastning så hun kan gå på kafé med venninner. Nå klarer hun ikke å ta seg av Reidar aleine, men har så dårlig samvittighet for å svikte ham at hun velger å flytte med ham inn på sykehjemmet selv om hun egentlig kunne tenke seg å få litt mer tid til å leve sitt eget liv.
Politikerne skriver i innstillingen: «Det er viktig at den friskeste i parforholdet ikke føler en plikt til å flytte inn sammen med sin partner.» Hvordan har man tenkt å styre folks følelser om dette spørsmålet, tro?
For det fjerde kan ordningen etterlate friske personer på sykehjemmet etter at den syke er død
For det fjerde kan ordningen etterlate friske personer på sykehjemmet etter at den syke er død. Etter et halvt år dør Reidar på sykehjemmet. Sofie blir aleine. Huset deres er for lengst solgt. Nå føler hun seg fanget på et sykehjem der de ingen andre har hennes fysiske og mentale funksjonsnivå. Hun blir passiv, og allmenntilstanden svekkes. I tillegg flytter en fremmed inn i Reidars gamle seng, for sykehjemmet må utnytte alle sengene.
Alternativet til at friske ektefeller flytter med inn på sykehjemmet, kan være at kommunene pålegges å legge til rette for dagbesøk noen dager per uke. De friske kan hentes hjemme og få være på sykehjemmet hele dagen og delta i måltider der.
(Publisert i NRK Ytring 19.4.2018 under tittelen «Gir sykehjemsplass til friske mennesker»)