Blinde øyne og blind moralisme

I kampen mot øyesykdommen trakom har forskere oppdaget et enkelt tiltak som kan redde hundretusener av spedbarn fra å dø. Noen leger vil ikke at tiltaket skal benyttes.

Da utvandrere fra Europa for hundre år siden sto i kø på det store immigrantsentret på Ellis Island ved New York, var det én ting de fryktet mer enn noe. Langt der framme sto legen som i løpet av sekunder skulle bruke en knappekrok, et verktøy som normalt benyttes til å kneppe skinnstøvler, til å vrenge øyelokket for å inspisere baksiden og selve øyet. Innvandrerne fryktet smerten i den raske undersøkelsen, men mest av alt var de redde for resultatet. Dersom legen fant betennelse på bindehinna eller arr på hornhinna, kunne innvandrerne bli sendt tilbake. Opplegget gikk særlig ut over fattige jøder på flukt fra pogromene i Øst-Europa.

I 1898 hadde nemlig USA vedtatt at den smittsomme øyesykdommen trakom var en allmennfarlig, smittsom sykdom. Ingen med sykdommen skulle slippes inn i landet og dermed bidra til ytterligere spredning av den fryktede sykdommen.

I dag vet vi at trakom skyldes en bakterie som lever og formerer seg i øyets bindehinne, og som smitter via fingre, vaskekluter og andre gjenstander. Spredningen er størst mellom barn og fra mor til spebarn. Bakterien kan trolig også haike med en flueart – basarflua – som trives best i menneskers ansikt. Gjentatte infeksjoner gjør at øyelokket skrumper og blir for lite til å dekke øyet slik at øyets hornhinne ikke beskyttes mot støv. Innskrumpingen kan også føre til at øyevippene vrenges inn mot øyet. Dermed blir hornhinna stadig utsatt for så mye irritasjon at den etter hvert får arr som svekker synet.

Trakom spres lettere der mulighetene for å vaske hender og ansikt er dårlige, og der basarfluene er utbredt. Disse fluene legger egg i menneskers avføring på bakken. Verst rammet er dermed barnerike samfunn med dårlig tilgang på vann og mangel på latriner. Dette gjelder særlig tørre områder like sør for Sahara og i Øst-Afrika, med Etiopia og Sør-Sudan som verst rammet. Sykdommen forsvinner når samfunn får vann og kloakk, men fortsatt bor 200 millioner mennesker i områder der sykdommen finnes, 20 millioner har sykdommen nå, og 2 millioner er svaksynte eller blinde som følge av trakom.

Trakom spres lettere der mulighetene for å vaske hender og ansikt er dårlige

Verdens helseorganisasjons arbeid sammen med de rammede landene og frivillige organisasjoner er i ferd med å fjerne trakom som et folkehelseproblem. Det viktigste, langsiktige tiltaket er å skaffe vannforsyning og bygge latriner. Da forsvinner fluene, og barna kan vaske ansiktet slik at trakombakterien ikke sprer seg. Skadete øyelokk kan repareres kirurgisk.

Et siste tiltak for å få bort bakterien fra en landsby er å behandle alle menneskene samtidig med én dose av antibiotikumet azitromycin, som er veldig effektivt mot trakombakterien. Slike halvårlige kampanjer omfatter nå rundt 50 millioner mennesker og har bidratt til at en rekke land har nedkjempet trakomproblemet.

Forskerne oppdaget snart at slik massebehandling med antibiotika hadde en positiv bivirkning: barnedødeligheten gikk ned. Kunne dette skyldes at azitromycin drepte andre farlige smittestoffer hos barna, eller var årsaken de andre, samtidige tiltakene i landsbyene?

Det spørsmålet skulle besvares gjennom et stort forsøk blant to hundre tusen barn i femten hundre landsbyer i Malawi, Niger og Tanzania. Forskerne trakk lodd mellom landsbyene slik at barn under fem år i halvparten av landsbyene fikk en dose azitromycin fem ganger med et halvt års mellomrom. I de andre landsbyene fikk barna et uvirksomt middel (placebo). Feltarbeidere registrerte alle barn og alle dødsfall blant barn i hvert hus i hver landsby, men uten å vite om barna hatt fått virksom medisin.

Resultatet kom i april og vakte oppsikt. Ett av fire dødsfall i første halve leveår ble forebygget. I Niger varte effekten hele første leveår. Den livreddende effekten skyldes trolig at behandlingen forhindret tilfeller av lungebetennelse, diarésykdom og malaria, de hyppigste dødsårsakene blant barn i området.

Ett av fire dødsfall i første halve leveår ble forebygget.

Resultatet kan ha stor betydning for ekstremt fattige land, som Niger med om lag én million nye barn hvert år. Hvert tjuende av dem, altså rundt 50 000 barn dør i første leveår. Hvis man lykkes med å gi alle spebarna en dose azithromycin i første halvår og en dose i andre halvår, kan tallet reduseres til 37 500; man redder 12 500 barn. Hvis man klarer å behandle 80 barn, redder man ett liv.

Likevel er det mange leger, særlig i USA, som advarer mot å innføre et slikt tiltak i Niger og andre land. De peker på den moralske og medisinske utfordringen ved at utbredt antibiotikabruk kan føre til at flere bakterier blir motstandsdyktige mot antibiotika. Antibiotikaresistens er verdens største folkehelseproblem, messer de.

Det er så man må gni seg i øynene. I USA tygger mange barn og voksne antibiotika, og særlig azitromycin, nærmest som halspastiller ved enhver liten forkjølelse. Det meste av bruken er helt unødvendig. I Niger er antibiotika knapt tilgjengelig selv ved alvorlig sykdom.

Dermed er det ikke bare trakomrammede pasienter som mister gangsynet, men også moralsk opphøyede, vestlige leger som mener at livreddende antibiotika ikke skal brukes til å redde liv, iallfall ikke når disse livene er afrikanske spedbarn.

 

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 13.10.2018.)

(Bilde fra Wellcome Collection: Risiko for trakomsmitte: fluer i ansiktet på barn. H Kuper. CC BY-NC)

 


Publisert

i

av

Kommentarer

2 kommentarer til “Blinde øyne og blind moralisme”

  1. […] Om når kampen mot antibiotikaresistens vil koste liv.  13. oktober […]

  2. […] Om når kampen mot antibiotikaresistens vil koste liv.  13. oktober […]