Det diskriminerende element

Det norske samfunnet kombinerer forebygging av alvorlig sykdom hos nyfødte med et absolutt menneskeverd for syke og funksjonshemmede mennesker. Naturligvis.

I Norge kan den gravide selv bestemme å avbryte svangerskapet til iallfall uke 18 dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet». Denne bestemmelsen i abortloven gir gravide kvinner en mulighet til å forebygge at de setter til verden barn med alvorlig sykdom, som hjertefeil, Downs syndrom, ryggmargsbrokk og manglende hjerne.

Nå prøver Kjell Ingolf Ropstad og Erna Solberg å fjerne bestemmelsen, altså § 2, tredje ledd, punkt c i abortloven. De kaller bestemmelsen «et diskriminerende element» i loven. Deres meningsfeller mener paragrafen og praktiseringen av den diskriminerer dem som allerede lever med slike tilstander og påvirker våre holdninger til disse menneskene. De sier at paragrafen «graderer fostres menneskeverd og rettsvern», bryter med «prinsippet om alle menneskers likeverd» og «setter menneskeverdet til side». Praksisen sender «et iskaldt signal» til, er «grusom» for og «slår beina under» inkluderingen av disse menneskene, ja, de «er truet av utrydding». Den gir et «fattigere samfunn» med mindre mangfold, lavere «toleranse for annerledeshet» og uten «plass til alle».

Perspektivene er dystre og ordene sterke, men framfor alt vilt overdrevne. Vi har erfaring fra Norge, der to-tre hundre alvorlig syke fostre aborteres hvert år. Gravide over 38 år i Norge og alle gravide i Danmark kan få undersøkt sitt foster for kromosomfeil, og nesten alle som får påvist det hos fosteret, velger å avbryte svangerskapet. Er det noen som vil påstå at behandlingen av personer med Downs syndrom eller andre funksjonshemmede stadig blir dårligere i Norge og er mye verre i Danmark? Og at årsaken kan føres tilbake til abortlovene? Er ikke erfaringen heller at inkluderingen av syke og utviklingshemmede barn i våre land blir stadig bedre? Og at alle barn som fødes, uansett tilstand, har 100 % menneskeverd? Finnes det ett eneste eksempel på at syke eller funksjonshemmede barn i Norge er blitt reelt diskriminert på grunn av abortloven?

Perspektivene er dystre og ordene sterke, men framfor alt vilt overdrevne.

Det forunderlige er at argumentene om manglende likeverd og mindre mangfold aldri har vært fremmet mot alle de andre tiltakene kvinner kan velge for å forebygge at de får alvorlig syke barn: Kvinner kan ta tilskudd av folat for å forebygge ryggmargsbrokk. HIV-smittede gravide kan få behandling som forebygger HIV-smitte til barnet. Kvinner kan gå til svangerskapskontroll og føde i trygge omgivelser på sykehus for å forebygge cerebral parese. Kvinner hjelpes til å redusere alkoholinntaket i svangerskapet for å forebygge medfødt alkoholsyndrom. Kvinner kan ta vaksine mot rubella (røde hunder); i dag fødes det ikke lenger noen døve eller døvblinde «rubellabarn».

Det er selvfølgelig forskjeller på forebygging ved behandling av den gravide før eller under svangerskapet og på forebygging ved avbrytelse av svangerskapet. Resultatet er imidlertid det samme: det fødes færre barn med disse sykdommene. Tiltakene er innført uten protester mot «signaleffekten», mot «diskrimineringen» av slike barn, og mot at samfunnet blir «fattigere» uten «rubellabarna», de HIV-smittede barna og barna med ryggmargsbrokk. Tvert imot, kvinner og samfunnet har heiet fram tiltak som har bidratt til at barn som fødes i Norge nå, er sunnere enn noen gang.

Slik må det være. Dersom vi stempler frivillig forebygging som uheldig «sortering», hemmer vi tiltak og forskning for bedre forebygging. Skal vi for eksempel nekte kvinner å ta et bestemt kosttilskudd dersom framtidig forskning viser at det kan redusere risikoen for at de får barn med Downs syndrom? Skal vi stoppe med rubellavaksinasjon fordi samfunnet er blitt «fattigere» nå som det ikke lenger fødes døvblinde «rubellabarn»?

Skal vi stoppe med rubellavaksinasjon fordi samfunnet er blitt «fattigere» nå som det ikke lenger fødes døvblinde «rubellabarn»?

Prinsippet om fullt menneskeverd for alle barn som fødes, uansett sykdom og funksjonshemming, står støtt i Norge etter over 40 år med dagens abortlov. Det er dermed ikke noen motsetning mellom på den ene siden å tilby kvinner tiltak som kan forebygge at de setter til verden alvorlig syke barn, og på den andre siden inkludere alle barn som kommer til verden, uansett tilstand og beskytte deres fulle menneskeverd.

Prinsippet om fullt menneskeverd for alle barn som fødes, uansett sykdom og funksjonshemming, står støtt i Norge

Fjerning av § 2c vil innebære forbud for kvinner å si høyt grunnen til at de avbryter svangerskapet: De vil ikke ta ansvar for å sette til verden et barn med alvorlig sykdom. Kvinnene må i stedet finne – eller finne på – begrunnelser fra andre deler av abortloven, som at hun vil havne i en «vanskelig livssituasjon» (§ 2a) eller få belastet sin «psykiske helse» (§ 2b) på grunn av et slikt barn. I stedet for en rett til å avbryte svangerskapet blir hun prisgitt abortnemndas gransking av hennes grunner og kan risikere å bli tvunget til å fullføre svangerskapet, slik iallfall Ropstad og kanskje Solberg ønsker.

Noen få kvinner og familier skal altså betale prisen for at noen andre mennesker med funksjonshemninger og deres familier skal føle seg bedre. De vil angivelig føle seg bedre ved at kvinner og barn tvinges inn i et skjebnefellesskap med dem; ved at det blir flere medlemmer i deres pasientforening. Ansvaret for å skape et mangfoldig samfunn legges på noen få kvinner som tvinges til å lure eller overtale abortnemnda eller bære fram alvorlig syke barn. Dette er fullstendig urimelig, ja, nesten absurd. Derfor stiller jeg på Torvet i dag klokka 14.00 i kamp for både selvbestemt abort og forebygging og for alle kvinner og barns menneskeverd.

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 17. november 2018.)

Forfatteren er professor ved Universitetet i Oslo, overlege ved Folkehelseinstituttet og kommuneoverlege i Arendal og Froland. Artikkelen står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis synet til hans arbeidsgivere.

Les også: Abort og Clemets svært upassende «angrefrist»