I begynnelsen var ordet

Den norske kirke tømmes sakte og sikkert for aktive medlemmer. Før jul, hvert eneste år, underslår kirkens støttespillere at kirkens budskap kan ha kraft til å bevege mennesker til tro.

«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud,» hevdet evangelisten Johannes. Kristendommen og andre ideologier anerkjenner ordets kraft. Ord kan bevege og såre, krenke og begeistre. «Ord kan brenne mer enn ild,» skrev Max Tau. Som tysk jøde på flukt til Norge i 1938 og deretter til Sverige i 1942, visste han hvordan ordet kunne spre også en farlig ideologi.

Oppslutningen om Den norske kirken synker så raskt at betegnelsen «folkekirke» om få år vil være falsk markedsføring. Fra 2008 til 2017 sank det det årlige antallet døpte 29 %, konfirmerte 15 %, gifte 30 %, gravlagte 7 % og gudstjenestedeltakere 17 %. Selv på julaften var det 6 % færre som deltok i gudstjenesten i 2017 enn ti år tidligere. På julaften i fjor prioriterte 85 % av kirkens medlemmer andre ting enn gudstjenesten. Kirkens krympesmerter forsterkes av dårlig økonomi og lite benyttede kirkebygninger som forfaller, leies ut eller stenges.

Innvandringen er ikke den viktigste forklaringen på utviklingen. De fleste innvandrerne kommer fra land der kristendommen er dominerende religion. Kirkens problem er at budskapet – ordet – ikke fenger lenger, og at folk nå kan velge ikke-religiøse alternativer til de kirkelige seremoniene. For nordmenn flest ser det ut til at jula ikke er en religiøs høytid.

For nordmenn flest ser det ut til at jula ikke er en religiøs høytid.

Utviklingen vekker bekymring hos mange kristne. Også jeg ville vært bekymret hvis jeg trodde at det faktisk er kristendommen som er samfunnslimet i Norge, og at pilarene i samfunnet vårt – demokrati, rettsstat, åndsfrihet, ytringsfrihet, solidaritet, menneskeverd og naturvern – bare kan ha en kristen begrunnelse. Også jeg ville vært bekymret hvis jeg trodde at Norge er blitt verdens beste land på grunn av kristendommen og derfor vil bli dårligere etter hvert som kristendommen blir enda mindre dominerende. Og jeg ville vært bekymret hvis jeg trodde at vår kulturarv fra Jerusalem og Roma har vært enerådende, men er i ferd med å bli erstattet av arven fra Athen, Hafrsfjord, Paris, London og Strasbourg.

Oppi det hele kommer så den årlige debatten om skolegudstjenestene. Det virker som om disse gudstjenestene for noen kristne er blitt symbolet for kristendommens siste skanse i det norske samfunnet. Uten skolegudstjenestene klapper kirkebygget sammen.

Uten skolegudstjenestene klapper kirkebygget sammen.

Skolegudstjenester er en levning fra tida da skolen var dåpsopplæringen og bryter med skolens idealer. Religionsutøvelse er noe annet enn kritisk og objektiv kunnskapsformidling; kunnskap om den kristne kulturarven kan formidles på skolen og på utflukter til kristne trossamfunn. I skoletida bør ikke elevene splittes etter eget eller foreldrenes livssyn. Elevene bør ikke tvinges til å eksponere sin families livssynstilhørighet og dermed risikere stigmatisering. Ordningen gir et uheldig signal om at det å være norsk er å være kristen. Kommune og stat bør behandle innbyggernes livssyn likt og ikke signalisere at ett livssyn er mer verdifullt enn andre.

Argumentene for skolegudstjenestene knytter seg gjerne til kultur og tradisjon, deltakingen omtales nærmest som en observerende ekskursjon. Kristelig Folkeparti mener at elevene i skolegudstjenesten får «førstehånds kjennskap og autentiske opplevelser med hvordan høytiden markeres i den kristne kirken». Undervisningsministeren fulgte opp med at elevene i gudstjenesten kan «lære om vår kristne tradisjon og kulturarv» og får en «god anledning for å se kirkerommet, oppleve musikk, synge sammen og kjenne at man er del av et større fellesskap».

Argumentene for skolegudstjenestene knytter seg gjerne til kultur og tradisjon

Til oss som ikke ønsker å sende barna til religiøs forkynnelse, selv om den har skolens, kommunens og statens velsignelse, velger politikere og andre gjerne et litt mer nedlatende budskap:

En talsmann for Arbeiderpartiet presterte å påstå: «Det handler ikke først og fremst om religion.» Den forrige kulturministeren fra Høyre uttalte: «Ingen barn har tatt skade av å gå i en skolegudstjeneste før jul.» En liknende uttalelse står Fremskrittspartiets nestleder bak. En kristen lærer spurte lett hånlig om man fryktet at «en litt traust og monoton preken hjernevasker barna? Jeg har til gode å høre om traumatiserte elever etter kirkebesøk.» En journalist spurte: «Hvor stor skade kan en julegudstjeneste gjøre på et barnesinn? Ungene blir vel ikke kristne av å høre Juleevangeliet?» Og en rektor la til: «Jeg tror ingen tar skade av å sitte en time i kirke.»

«Ungene blir vel ikke kristne av å høre Juleevangeliet?»

Forkjemperne for skolegudstjenester underslår her ordets kraft. De forteller oss at det kristne budskapet, prestens ord fra talerstolen og menighetens bekjennelse av troen ikke har noen betydning. Ordene har ingen evne til å overbevise; de er bare tomme klisjéer.

Ordene har ingen evne til å overbevise; de er bare tomme klisjéer.

Det spørs om Den norske kirke selv er så begeistret for denne nedvurderingen av ordet i gudstjenesten. Kirken selv er iallfall helt tydelig på hva en gudstjeneste er, nemlig «et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud, og Jesu Kristi oppstandelse» og et «et sted der mennesker (…) sammen trer frem for Gud». Kirkerådets leder forklarer at en «skolegudstjeneste er utøvelse av religiøs praksis, der det kirkelige og kristne uttrykk, form og innhold kommer til uttrykk».

Og da passer det å avslutte med å ønske god jul til leserne – og god Kristmesse til dem som feirer den.

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 22. desember 2018.)

(Bildet er en faksimile fra kirken.no)

Kommentaren over førte til flere motinnlegg i Fædrelandsvennen. Nedenfor følger svarene på disse motinnleggene:

Skolegudstjenester og fellesskap

Jeg er glad for at leder for at Svein Takle i Domkirken menighetsråd er enig med meg i at kirkens budskap kan ha kraft til å bevege mennesker til tro. Jeg håper han da vil reflektere over hovedpoenget i min kommentar 22. desember: Det er uredelig å «selge inn» skolegudstjenestene som en hvilkensomhelst annen ekskursjon i skolens regi. Det dreier seg ikke om observasjon av, men om deltaking i en religiøs seremoni. Den slags er ikke lenger den offentlige skolens oppgave. De ulike kirkesamfunnene kan selvfølgelig arrangere barnegudstjenester for sine medlemmer ved juletider, men det er foreldrenes, ikke kommunens oppgave, å sørge for at barna eventuelt deltar.

Den offentlige skolen er en fellesarena for alle barn uansett foreldrenes livssyn. Det begynner å bli lenge siden Den norske kirke kunne favne like bredt. Folk flest tror ikke lenger, eller de tror på noe annet enn kirken. Dermed er det uklokt i et moderne samfunn å la Den norske kirke forvalte fellesoppgaver for alle innbyggerne, som en slags kommunal etat for seremonier og julestemning.

Kristendommen har selvsagt bidratt til den norske kultur og det norske verdigrunnlag. Heldigvis har impulser fra blant andre antikkens Hellas, den franske revolusjonen, arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, menneskerettighetsarbeidet etter andre verdenskrig og den moderne naturvernbevegelsen gitt et bedre, samlet verdigrunnlag for det norske samfunnet.

Ja, så grunnleggende har fornyelsen vært at Den norske kirke er blitt halsende et par tiår etter samfunnet for øvrig, for eksempel i samlivsetikken. Å insistere på at verdigrunnlaget vårt er «kristent» er derfor ikke bare historisk ukorrekt, men også uklokt i et samfunn der mange mennesker, kanskje flertallet, finner andre begrunnelser for de verdiene de deler: demokrati, rettsstat, åndsfrihet, ytringsfrihet, solidaritet, menneskeverd og naturvern.

(Publisert som debattinnlegg i Fædrelandsvennen 2. januar 2019.)

Skolegudstjenester og tro

Jeg kan bare takke Svein Takle for hans refleksjoner om tro og gudstjenester (8/1) selv om vi er dypt uenige om kommunens ansvar for å rekruttere skolebarn til gudstjenester i Den norske kirke til jul og påske.

Takle synes dette er en naturlig oppgave for den kommunale fellesskolen. Jeg synes heller det er foreldrenes ansvar å ta med barna til gudstjeneste utenom skoletida. Da oppfyller foreldrene løftet fra dåpen om å oppdra barna i «den kristne forsakelse og tro».

Når stadig flere skoler slutter med denne ordningen, bør ikke Takle klandre de foreldrene som er imot ordningen. Avgjørelsen tas av kommuneledere og rektorer som innser at fellesskolen skal favne alle. Skolen er ikke tjent med å signalisere at et bestemt livssyn er det beste og heller ikke med å splitte skolebarna i ulike grupper etter foreldrenes livssyn.

Takle mener med basis i sine personlige erfaringer som prest at jeg tar feil om at «folk flest ikke tror lenger». Min påstand er begrunnet i en rekke spørreundersøkelser. For eksempel har prosjektet Norsk Monitor hvert år siden 1985 spurt representative utvalg på 4000 voksne personer i Norge om de tror på gud. Andelen som svarer ja har gått jevnt nedover fra 52 % i 1985 til 34 % i 2017. Folk flest har altså ingen gudstro, og enda færre kan antas å være kristne. Det norske folk er rett og slett ikke lenger et kristent folk, og da er det enda mindre rimelig å opprettholde særordninger for Den norske kirke.

(Publisert som debattinnlegg i Fædrelandsvennen 11. januar 2019.)

Kommunen og skolegudstjenester

Takle ønsker at kommunen ved den enkelte offentlige skole skal «legge til rette for» skolegudstjenester. Jeg mener at kirkesamfunnene må ordne dette selv. I et mangfoldig samfunn kan ikke religiøse handlinger i ett bestemt trossamfunn være en del av fellesskolens undervisning; da er jo skolen nettopp ikke felles for alle elevene.

Slik kan det gjøres: Etter skolens juleavslutning er skoledagen slutt til vanlig tid og skolens ansvar opphører. Da kan elevene gå hjem eller etter avtale mellom foreldrene og deres kirkesamfunn gå til barnegudstjeneste. Representanter for de ulike kirkesamfunnene kan følge «sine» barn fra skolen til kirken, passe på dem underveis og følge dem tilbake. Enkelt, respektfullt og tolerant.

Jeg forstår at Takle gjerne skulle sett at flere mennesker her i landet enn 34 % vil si at de tror på gud, noe som tilsier at en enda lavere andel er kristne. Et så lavt (og synkende tall) innebærer jo at flertallet av medlemmene i Den norske kirke heller ikke tror på gud, altså at «folkekirken» også er landets desidert største forening for ateister.

Jeg forstår også at det smerte for Takle at Den norske kirke mister oppslutning og særstilling. Slik må det være. Den norske kirke ønsket, heldigvis, selv å være helt fri fra myndighetene. Da må man ta den friheten på alvor, kaste de offentlige krykkene og la egen innsats og eget budskap være det som skal tiltrekke folk, slik de frikirkelige menighetene alltid har gjort.

(Publisert som kommentar på fvn.no under Takles innlegg 17. januar 2019.)

Frivillige skolegudstjenester

Kirketjener Terje Skoge er enig med meg (22. desember) i at oppslutningen om Den norske kirke synker, men han ser optimistisk på framtida og gjør selv et viktig arbeid for sin menighet. Jeg tror veien videre for Den norske kirke er at medlemmer som Skoge fortsetter å ta ansvar for å gjøre Den norske kirke til et selvstendig, sterkt og fritt trossamfunn, til glede for medlemmene. Da må Den norske kirke kaste de kommunale krykkene og finne seg i likebehandling med andre tros- og livssynssamfunn. Man kan ikke fortsette som en halvveis kommunal etat.

Skolegudstjenestene er et eksempel på uheldig sammenblanding mellom kirke og kommune. Skoge mener barna kommer frivillig. Mon det. Da barnekanalen NRK Super spurte seerne om de helst ville dra på gudstjeneste eller et annet opplegg, svarte bare 27 % (av de 23 000 som svarte) at de helst ville på gudstjeneste. At barna likevel stiller, kan ha sammenheng med at de eller foreldrene deres ikke ønsker at barna skal skille seg ut.

Hvis barna virkelig ønsker å gå til gudstjeneste i jula, er det foreldrenes oppgave å ta dem med, som del av deres oppdragelse av barna i «den kristne forsakelse og tro», slik de lovte ved dåpen. Det ansvaret kan ikke overlates til den offentlige fellesskolen.

(Publisert som debattinnlegg i Fædrelandsvennen 7. janar 2019.)