Norge og EU etter et kvart århundre

I en mer omskiftelig verden bør vi bli med i en gjeng som deler våre verdier, sammen med Sverige, Danmark, Finland, Nederland og 24 andre land.

«Saken er den, ser dere, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest aleine,» sa Ibsens Dr. Stockmann da byens innbyggere samlet avviste hans advarsel om forurenset badevann. Stockmann følte kanskje motstanden som en styrke. I internasjonal politikk kommer imidlertid Stockmann-doktrinen til kort. Bare spør Georgia, Ukraina eller Moldova som står aleine mot Russlands okkupasjonsstyrker. Eller spør Estland, Latvia og Litauen som straks etter frigjøringen fra Russland i 1991 slett ikke ville stå aleine, men søkte ly i EU og NATO.

De seinere årene har min milde motvilje mot EU myknet mer:

De seinere årene har min milde motvilje mot EU myknet mer

Utenfor EU har Norge en uavhengig stemme, ofte i solidaritet med utviklingslandene. EU-land som står oss nært, er derimot i mange saker bundet av et felles EU-syn. I en internasjonal forhandling opplevde jeg at kolleger fra den svenske og nederlandske delegasjonen kom luskende til oss etter EUs koordineringsmøter for å få oss til å fremme synspunkter som de selv ikke hadde fått gjennomslag for blant EU-landene. Det kjentes fint der og da, men når makta rår, drukner Norges lille, idealistiske stemme. Kanskje hadde det vært bedre om Norge hadde fått kjempe sammen med svenskene og nederlenderne om å flytte EUs syn.

Noen ganger tenker jeg at EUs voksende byråkrati er resultatet av en hemmelig pakt mellom jurister og økonomer om å skape flere stillinger for kolleger gjennom å lage stadig nye regler og kontrollordninger. Så kommer jeg på at et godt byråkrati er demokratiets grunnmur. Det jobber for at de folkevalgte kan ta veloverveide beslutninger. Legemiddelområdet er ett eksempel. Hvert nye legemiddel må vurderes grundig for effekt og sikkerhet før det kan slippes løs på markedet. Tusenvis av dokumenter skal vurderes. EU-landene lager én felles utredning i stedet for at hvert land selv må gjøre jobben. EU møter nye problemer med grundig utredning, nytt lovverk og nye etater. I USA er politikernes refleks å ignorere problemer, fjerne lovverk, legge ned etater og slippe løs markedskreftene.

EUs grunnleggende krav om fri flyt av arbeidskraft er en stadig utfordring for norske arbeidstakeres arbeidsvilkår og rettmessige andel av bedriftenes verdiskaping. Arbeidstakere flytter (eller bringes) fra lavlønnsland til Norge der de underbyr norske arbeidstakere. EU er rigget for arbeidsgiversiden. Den nordiske modellen kan likevel forsvares ved styrking av allmenngjøringsloven for å sikre at alle arbeidstakere får likeverdige vilkår, ved bedre tilsyn med bedriftene og ved at også de utenlandske arbeidstakerne blir fagorganisert.

Verdens land står overfor utfordringer som enkeltland ikke kan håndtere aleine:

Verdens land står overfor utfordringer som enkeltland ikke kan håndtere aleine

Klimakatastrofen er den første og største utfordringen. Joda, vi kan velge elektriske biler, busser, båter og tog framfor bil og fly, men uansett hvor flinke vi er i Norge (med 0,07 % av verdens befolkning), blir det knapt synlig i klodens klimagassregnskap. Her trengs kraftfulle tiltak i mange land, og dermed er internasjonalt samarbeid nødvendig. EU har i internasjonale forhandlinger en mye sterkere stemme enn lille Norge.

De neste tjue årene vil folketallet i Afrika øke fra 1,3 til 2,1 milliarder mennesker. Bare Nigeria, et land som er dobbelt så stort som Sverige, vil gå fra 201 millioner innbyggere i dag til 321 millioner om tjue år. Etiopia vil vokse fra 112 millioner til 175 millioner. Vi kan regne med at millioner av afrikanere vil flykte fra diktatur, krig, vanstyre og fattigdom og søke et tryggere liv i Europa. I et europeisk samarbeid kan man møte utfordringene.

De neste tjue årene vil folketallet i Afrika øke fra 1,3 til 2,1 milliarder mennesker

Gigantiske, multinasjonale selskaper undergraver vår samfunnsmodell ved å unndra seg skatt og neglisjere personvern og forbrukervern. Vi kan ikke hamle opp med dem aleine. Det kan EU. Med sin markedsmakt kan EU gjennom egne regler og standarder, handelsavtaler og internasjonalt regelverk bidra til at selskaper og stater betaler skatt og beskytter arbeidstakere, forbrukere og miljøet. Land som står aleine, får det tøffere. For eksempel vil USA i handelsavtalen med et UK utenfor EU kreve at amerikanske, kommersielle helsekonsern får en rolle i den britiske helsetjenesten.

Den sterkestes rett kan erstatte internasjonale regler som beskytter de svake landene mot maktovergrep fra de sterke, altså ufrie Kina og Russland eller frie USA og EU-landene. USAs garanti for den internasjonale rettsorden ser ut til å endre seg; nå er det America first. Trump virker ikke å forstå at han i den kommende kalde krigen mot Kina, Russland og Iran vil ha nytte av en allianse av demokratiske land. Han velger i praksis America alone. Partiet hans og halve befolkningen støtter ham og kan fortsette hans linje når han er borte. Hvis vår beskytter dermed blir fjernere, og reglene mister betydning, kan vi få det tøft mot den store bølla i nabolaget. Vi trenger flere allianser. EU bør være vår gjeng.

Européere er stort sett enige om hvordan gode samfunn skal være: vi vil ha demokrati og rettsstat med en velregulert markedsøkonomi, offentlig helsevesen og gode velferdsordninger samt vern av arbeidstakere, forbrukerne og miljøet. Norge og Island kan bli to nye stemmer for den nordiske modellen i EU. Dr. Stockmann mente at en sannhet varer «en 17-18, høyst 20 år. Sjelden lenger.» Det er denne høsten 25 år siden flertallet av oss sa nei til norsk EU-medlemskap. Tida er inne for en ny samtale om saken.

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 1.9.2019.)