Leger utdannet på Agder

Norge må klare å utdanne flere av legene sine selv. Det blir krevende, men Agder kan og bør hjelpe til.

Et vanlig medisinstudium tar seks år. Først er det tre år med grunnlagsfag som anatomi, fysiologi, immunologi, genetikk og etikk. Utdanningen krever dyre laboratorier og lærere som også forsker i disse fagene.

Så følger tre år med pasientnær undervisning ute i kommunene og sykehusene. Blant fagene er samfunnsmedisin, allmennmedisin, indremedisin, kirurgi, psykiatri, barnemedisin, gynekologi, nevrologi, øyemedisin, øre-, nese- og halsmedisin og radiologi. Disse årene er særlig ressurskrevende for universitetene fordi mye av undervisningen skjer i små grupper med hver sin lærer. Lærerne er gjerne aktive sykehusleger som har en bijobb ved universitetet. Undervisningen skjer der pasientene er og i universitetenes lokaler ved sykehusene.

Laboratorieundervisning og pasientkontakt i smågrupper gjør at det koster om lag 2,5 millioner kroner å utdanne en lege ved et norsk universitet. Norge slipper likevel billig unna, for halvparten av våre nye leger utdannes i utlandet, i hovedsak i Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia.

I alle år har nordmenn reist ut for å studere medisin og så brakt hjem nye verdifulle impulser som har styrket norsk helsetjeneste. Det bør fortsette. Likevel bør vi utdanne flere av legene våre selv. Kommunikasjon med pasientene læres best der språket er felles. Legetjenester utenfor sykehus vektlegges betydelig sterkere i Norge enn i Øst-Europa. Noen faglige tradisjoner, for eksempel innen antibiotikabehandling, er mye bedre i Norge enn i Øst-Europa.

Likevel bør vi utdanne flere av legene våre selv.

I dag utdannes leger ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, ett i hver helseregion. Hvert år tar disse universitetene opp 636 nye medisinstudenter. Ei arbeidsgruppe leverte forrige uke et forslag til Kunnskapsdepartementet om å øke antallet med 440 til 1076. (Til sammenlikning har Danmark med omtrent like mange innbyggere som Norge allerede 1685 studieplasser.) Da vil vi selv utdanne om lag 80 % av legene vi kommer til å trenge.

Det er urealistisk dyrt for andre universiteter å starte medisinstudier fra bunnen av, så økningen må komme ved dagens fire universiteter. Universitetet i Oslo vil gjerne følge anbefalingen om å øke fra 220 til 450 nye medisinstudenter hvert år, altså at 225 starter hvert halvår. Det kan nok la seg gjøre de tre første årene av studiet, men den pasientnære undervisningen på Oslo universitetssykehus og Akershus universitetssykehus vil bli en flaskehals. Det kan også bli ganske trangt for studentene på sykehjemmene, helsestasjonene, legevaktene og legekontorene i Oslo-gryta.

Kristiansand er storbyen mellom Oslo og Stavanger, og sykehuset her var et tyngdepunkt i den tidligere Helseregion Sør. Her er mitt forslag: Universitetet i Oslo etablerer en satellitt på Eg – Campus Eg – i et nytt universitetsbygg med et par auditorier, en del grupperom, en lesesal, et ferdighetslaboratorium og kontorer for lærere. Etter de tre første studieårene i Oslo flytter hvert halvår 50 studenter til Kristiansand for å studere de tre siste årene her, med pasientnær undervisning på sykehusene i Kristiansand, Arendal og Flekkefjord og ute i kommunene i hele Agder. Forelesninger i alle fag kan skje med lokale lærere, med lærere som kommer ned fra Oslo og med videooverføring fra Oslo.

Her er mitt forslag: Universitetet i Oslo etablerer en satellitt på Eg – Campus Eg – i et nytt universitetsbygg

Campus Eg – medisinutdanningen på Agder – bør utdanne samhandlingsleger, altså leger som kan skape framtidas enhetlige helsetjeneste der grensene mellom primær- og sekundærhelsetjenesten er visket ut. Sykehuset og kommunene på Agder satser allerede i den retningen. Hjelpemidlet er ny, digital teknologi, og da blir Universitetet i Agder med sitt teknologimiljø en viktig partner.

Det kan bli plass til flere i Campus Eg. Folkehelseinstituttet kan for eksempel etablere en satellitt for sin rådgivning til kommunene om forebyggende medisin. Det arbeides for å etablere regionale enheter for å styrke helseforskningen i kommunene; én av dem kan komme hit. Slike aktører kan bidra til undervisningen av studentene i de fagene som ikke finnes på sykehuset, nemlig samfunnsmedisin og allmennmedisin.

Sørlandet sykehus utredet i fjor muligheten for å arbeide for status som universitetssykehus. Til det kreves mer forskning og selvfølgelig medisinstudenter. Holdningen blant sykehusets ledelse og leger var i hovedsak positiv, men sykehusets eier, altså Regionalt helseforetak Sør-Øst, avviste forslaget.

Nå kan alt endres. Utredningen må hentes fram igjen.

Nå kan alt endres. Utredningen må hentes fram igjen.

Fordelene med medisinutdanning på Agder er mange. Det kan styrke forskningen og dermed på sikt også behandlingskvaliteten. Leger utdannet på Agder vil i større grad bli boende her. Universitetet i Oslo kan få utdannet mange flere leger med nokså små investeringer (til et universitetsbygg og en del akademiske stillinger). Kanskje Sørlandets kompetansefond og lokale milliardærer kan være med på et spleiselag. Leger som kan gå inn i akademiske stillinger, finnes allerede på Agder. Her bor nærmere hundre leger som er kvalifisert for stillinger som universitetslærere. Det er også lettere å få Kunnskapsdepartementets aksept for å opprette nye, statlige arbeidsplasser når disse er lokalisert utenfor Oslo-gryta.

Veien videre starter med at Sørlandsrådet, Sørlandet sykehus, Kristiansand kommune og andre gode krefter starter et faglig og politisk arbeid for å bringe medisinstudenter fra Oslo til Agder.

(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 5.10.2019.)

Bildet er en skisse for hvordan et Campus Eg kan plasseres ved sykehuset i Kristiansand.