Trumps uærlighet er noen ganger fascinerende, fornøyelig og forferdelig, men alltid farlig.
USAs president Donald Trump er en løgnhals som lyver fra morgen til kveld om bagateller, om seg selv og andre og om krig og fred. Ifølge Washington Post er han oppe i over 15 000 usanne påstander, rundt 15 om dagen, på Twitter, i intervjuer og i taler. De fleste av påstandene må han vite er usanne; de er løgn.
Trumps personlighet er, skal vi si, ganske uvanlig. Han har enormt store tanker om seg selv. Tenk hvor ofte han sier: «ingen vet mer enn meg om dette» eller prøver å imponere tilhørerne med å gjengi noen enkle fakta han nylig har blitt informert om av ekte eksperter. Han har stort behov for beundring; bare se hvordan han nyter å stå på talerstolen under valgmøter. Han viser lite medfølelse med mødrene til falne soldater, asylsøkere eller ofre for orkaner. Alt dette er narsissistiske eller megalomane trekk, og de er neppe nye.
I sine yngre dager som playboy og snuskete eiendomsinvestor i New York kunne Trump ringe journalister, utgi seg for å være en av Trumps nære medarbeidere – «John Barron» – og så skryte av Trumps – altså sin egen – rikdom og forretningsteft.
Lyvingen forklares av Trumps personlighet.
Lyvingen forklares av Trumps personlighet. Han trenger å lyve for å opprettholde bildet av seg selv som en stor mann; større enn alle andre, og iallfall større enn den populære forgjengeren Barack Obama. Trump må konstruere et alternativt univers der han er smartere, rikere og mer populær enn i virkeligheten.
I tillegg kan lyvingen fra tidlig i karrieren ha vært en beskyttelse mot at hans snuskete og ulovlige metoder skulle bli avslørt. Da spesialetterforsker Robert Mueller ønsket å avhøre Trump om hans mulige samarbeid med Russland i valgkampen, forklarte hans advokat John Dowd at det ville være bortkastet. Han hadde nemlig spilt Mueller i liksom-avhør av Trump og funnet ut at Trump husket lite, men i stedet for å innrømme det, fant andre utveier: «Han bare fant på ting. Det er hans natur.»
«Han bare fant på ting. Det er hans natur.»
Trumps lyving som president startet allerede første arbeidsdag. I en tale i CIAs hovedkvarter løy han om både tilskuertallet under innsettelseseremonien dagen før, og om at regnet som ved guddommelig inngripen hadde holdt opp akkurat mens seremonien pågikk. Skal vi tippe det var Trumps megalomani som slo gjennom?
Siden har løgnene kommet på løpende bånd. Trump lyver om at det var han, ikke Obama, som skaffet militære veteraner fritt helsevalg og sørget for at personer med kronisk sykdom også kan få tegne helseforsikring. Han lyver om meningsmålingene. Løgnen om orkanen Dorian i høst illustrerte hvordan Trump lyver heller enn å innrømme feil. Han tvitret, feilaktig, at orkanen ville ramme også Alabama, og folk der ble vettskremt. Meteorologene måtte like etter sende ut en korrigering: Alabama ville ikke bli rammet. Trump ble rasende, og han og medarbeiderne hans insisterte på at de hadde rett og meteorologene feil. Trump viste til og med fram et stort kart av orkanens forventede bane, med en håndtegnet ekstra bue innom Alabama.
Trumps løgner kan altså være latterlige, men lyvingen har farlige følger.
Trumps løgner kan altså være latterlige, men lyvingen har farlige følger.
Som president trenger han ikke «John Barron», for nå har han mange ekte medarbeidere som lyver for ham. Ingen tør å være den som motsier Trumps løgner. I stedet finner de på ting som støtter Trumps forståelse av virkeligheten. Trumps uærlighet smitter.
Uærligheten svekker myndighetenes troverdighet og folks tillit til dem som styrer landet. Dermed svekkes demokratiet. Landet blir vanskeligere å styre på en åpen måte, og landet blir mer sårbart i kriser når det er viktig at folk følger myndighetenes råd.
Lyvingen setter et forferdelig eksempel for barn og unge, for folk flest og, verst av alt, for andre politikere. De ser at det kan lønne seg å lyve. Dermed kan politisk lyving bli normalisert og et våpen for makt. Da er ikke veien lang til propagandaen, altså at politikernes kommunikasjonsfolk ikke bare framstiller sakene til deres fordel, men rett og slett produserer nye «sannheter». Makthaverne blir løgnprodusenter, slik som vi kjenner fra historiske diktaturer og fra dagens Russland.
USAs tidligere ambassadør i Moskva forklarer at lyvingen undergraver selve begrepet sannhet. Russlands leder prøver ikke å vinne en diskusjon og få folk til å tro hans versjon. Nei, han skaper støy for å vise at det ikke finnes noen sannhet, ikke noe rett eller galt, men bare synspunkter og meninger med slagside. Et typisk eksempel er Russlands reaksjon etter at deres soldater i 2014 fra okkupert ukrainsk territorium ved en feil skjøt ned et malaysisk passasjerfly på vei fra Amsterdam til Kuala Lumpur og drepte 298 mennesker. Russland har aldri innrømmet feilen, men i stedet kastet fram en rekke alternative forklaringer. Hensikten er å forvirre, ikke forklare, slik at folk gir opp å finne sannheten,
USA er ikke Russland, og Trump er ikke Putin. Ikke enda.
USA er ikke Russland, og Trump er ikke Putin. Ikke enda. Det er et tankekors at etter USAs aksjon mot den iranske generalen og terroristen Qassem Soleimani nylig, er det mange som tviler på Trumps begrunnelser for aksjonen.
Ekstra bekymringsfullt er det at Trump kombinerer sin egen lyving med å anklage den frie pressen – som han kaller folkefienden – for å lyve om ham. Han undergraver pressen for å beskytte seg mot deres avsløringer: «Jeg gjør det for å bringe dere i vanry og fornedre dere sånn at når dere skriver negative saker om meg, så vil ingen tro på dere.» Trumps positive historier om seg selv er løgn, og han vil at pressens negative historier om Trump skal oppfattes som løgn. Han likner en autokrat.
(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 18.1.2020.)
Bildet er en faksimile fra BBC 10.9.2019.