Kristiansand kommuneoverlege Dagfinn Haarr har, til irritasjon for noen, gått egne veier i håndtering av koronaepidemien. Nå skal alle landets kommuneoverleger gjøre det samme.
Etter en vår med strenge, nasjonale tiltak for å bringe koronaepidemien under kontroll, er tida inne for å flytte større ansvar til kommunene.
Regjeringen ønsker å holde covid-19-epidemien under kontroll. Med det menes ikke null tilfeller, men så få tilfeller at helse- og omsorgstjenesten greier å håndtere de pasientene som dukker opp. Epidemien skal holdes nede ved at folk har god hygiene, holder avstand til hverandre, holder seg hjemme når de blir syke, testes når det er mistanke om smitte, isoleres når de er smittet og bistår til å spore opp sine nærkontakter. Man skal, hvis mulig, unngå de dyre stengningene og restriksjonene som tar sikte på å redusere kontakter mellom folk.
Epidemien kan blusse opp igjen, men det vil i første omgang skje lokalt.
Epidemien kan blusse opp igjen, men det vil i første omgang skje lokalt. Planen er at lokale utbrudd skal oppdages og håndteres lokalt før de vokser og blir regionale utbrudd eller i verste fall en ny nasjonal bølge av epidemien. Dette blir ikke lett, for dette viruset er en formidabel fiende. En smittet person blir smittsom for andre før hun kan forstå at hun er smittet, og hun kan i verste fall smitte mange andre på kort tid selv om heldigvis de fleste smittede sprer viruset til ingen eller bare én eller to andre. Heldigvis er det en veldig liten andel av pasientene som får et alvorlig forløp. Eldre og skrøpelige er mest utsatt.
Den som skal oppdage at noe er i ferd med å skje lokalt, er kommuneoverlegen, som i denne sammenheng gjerne kalles smittevernlegen.
Den som skal oppdage at noe er i ferd med å skje lokalt, er kommuneoverlegen, som i denne sammenheng gjerne kalles smittevernlegen. Folkehelseinstituttet har gitt kommuneoverlegene ei håndbok for arbeidet. Ved det minste tegn på lokal oppblussing, skal smittevernlegen etterforske for å forstå hva som er i ferd med å skje og deretter vurdere sannsynligheten for at situasjonen vil forverres. Så skal han bestemme hvilke tiltak som er nødvendige for å bringe situasjonen under kontroll og få med kommunestyret på å iverksette og etter hvert justere disse tiltakene og forklare befolkningen hva som må gjøres.
Kommuneoverlegene skal dermed spille den rollen som Kristiansands kommuneoverlege Dagfinn Haarr har spilt lenge, nemlig den aktive samfunnsmedisineren som ikke bare passivt iverksetter tiltak bestemt i Oslo, men som med sin lokalkunnskap tenker selv og velger de rette tiltak for sin kommune.
Dagfinn Haarr har tolket de statlige koronapåleggene vidt og forsøkt å finne pragmatiske og litt mindre strenge løsninger for folk og bedrifter. Det har gått fint, og epidemien har ikke blitt verre i Kristiansand enn i andre byer. Haarr har fått kritikk, men jeg tror han i hovedsak har hatt en klok tilnærming, som også har utviklet seg underveis etter hvert som vi har lært mer om dette viruset. Han har sett at dette er en epidemi som vil være i landet og i landene rundt oss i noen år. Vi kan ikke fjerne risikoen, men må finne en måte å håndtere den på som ikke forstyrrer dagliglivet unødvendig mye.
Mannen er en replikkrevolver
Mandag blir min kjære kollega Dagfinn Haarr pensjonist etter mange år som dyktig kommuneoverlege og smittevernlege for byen. Hans hyperaktive stil med mange kjappe innspill – mannen er en replikkrevolver – skygger noen ganger over hans målrettede arbeid for å finne gode løsninger som veier ulike hensyn, men alltid setter mennesket i sentrum. Dette har noen ganger, både i smittevernet og omsorgen for stoffmisbrukere, brakt ham i konflikt med øvrigheten i Oslo.
Dermed har han gått inn i tradisjonen etter en annen av Kristiansands offentlige leger, nemlig den legendariske Ernst Ferdinand Lochmann, som ble født her for 200 år siden, og som i perioden 1845 – 1865 var militærlege i byen. Han kom i konflikt med de medisinske autoritetene i Oslo i synet på hvordan en annen sykdom – kolera – kunne føre til epidemier. Dette var før bakterier var oppdaget.
Den rådende oppfatningen var at kolera skyldtes usunne utdunstninger – miasmer – som kunne oppstå lokalt under påvirkning av klimaet og stjernenes konstellasjoner og deretter spres både gjennom luften og fra jorden – fra områder med sumper og stillestående vann, i skitne og trange boliger eller i råtnende planter og kjøtt. Man snakket om et steds «epidemiske konstitusjon».
Lochmann derimot var overbevist om at kolera var en sykdom som smittet ved at levende smittestoff ble overført ved nær kontakt med en pasient eller ved at pasienters avføring forurenset brønnen med folks drikkevann.
Dette var ikke bare en akademisk debatt, men en debatt med praktiske virkninger for smitteverntiltakene. Isolering av pasienter, sikker håndtering av deres avføring og streng hygiene under pleie av pasientene var de viktigste tiltak mot koleraepidemier dersom Lochmann hadde rett. Først i 1866 da Lochmann var blitt professor i Oslo, lyktes det ham å overbevise myndighetene om å innføre disse tiltakene, som også i dag er kjernen i bekjempingen av koleraepidemier. Historiker May-Brith Ohman Nielsen har vist at den lokale erfaringen fra Kristiansands håndtering av koleraepidemier var et viktig grunnlag for Lochmanns overbevisning.
Den lokale erfaringen fra Kristiansands håndtering av koleraepidemier var et viktig grunnlag for Lochmanns overbevisning.
Det er et tap for norsk smittevern at Dagfinn Haarr nå pensjonerer seg, men han har, som Lochmann, satt spor etter seg. I flere år har han bidratt til Folkehelseinstituttets undervisning av den nye generasjonen av smittevernleger og lært dem å tenke selv og at alt smittevern først er lokalt.
(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 29.8.2020. Preben Aavitsland er fra Kristiansand, bosatt i Ternevig i Vågsbygd. Han er kommuneoverlege i Arendal og Froland og overlege ved Folkehelseinstituttet, men skriver i spalten Ukeslutt på egne vegne.)
Bildet er en tegning av et coronavirus og er laget av Alissa Eckert, MS og Dan Higgins, MAM ved CDC.