En nasjonal smitteverndugnad i smittefryktens tid kan ramme de svakeste.
Da hele landet i mars ble mobilisert for å slå ned koronaepidemien, gikk kommunene sannsynligvis unødvendig langt i å avslutte tilbud og begrense besøk. Det meste av arbeids- og fritidstilbud for psykisk utviklingshemmede, psykisk syke, rusmisbrukere og eldre ble stengt. Besøksrestriksjoner ble innført på sykehjem, men også i ulike boformer for eldre og psykisk utviklingshemmede. Dermed var det titusener av medmennesker som fikk dårligere tilbud og mistet besøk i mange uker, kanskje flere måneder. Også sykehusene reduserte mange tilbud for disse gruppene.
Det er ikke noe lystelig bilde som tegnes i rapporter fra Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Helsetilsynet og SINTEF og i VGs spalter. Det er all grunn til å finne ut hvorfor dette skjedde. Jeg tror det kan være flere årsaker.
For det første ser det ut til at brevet fra helsemyndighetene til kommuner og sykehus i midten av mars var til å misforstå. Brevet veiledet om tiltak og prioriteringer som kunne bli nødvendige, men ble oppfattet som om tiltak skulle gjøres der og da. Brevet er utydelig om begrunnelsen; skulle endringer gjøres av hensyn til smittevern, til kapasitet i tjenestene eller til omdisponering av personell? Oppfordring om besøksrestriksjoner i sykehjem ble i noen kommuner tolket til også å omfatte andre steder der pasienter og brukere bodde selv om boligene var private hjem og ikke institusjoner.
Noen forsynte seg for mye av tranflaska som regjeringen sendte rundt.
For det andre ønsket kommuner og sykehus ønsket å bidra til den nasjonale smitteverndugnaden. Noen forsynte seg for mye av tranflaska som regjeringen sendte rundt. Tiltakene var selvsagt godt ment. Man ville bare beskytte pasienter og brukere som man kanskje til og med oppfattet som særlig sårbare for denne sykdommen.
Ansattes smittefrykt spilte en rolle. Situasjonen var lite oversiktlig, og mange trodde at sykdommen var farlig for dem også. De ble redde for smitte fra pasientene og brukerne. Smittefrykt hos pasienter, brukere og deres pårørende hadde også betydning. Noen av dem turte ikke å oppsøke helsetjenesten.
Endelig er det kommet påstander om at kommuner brukte smittevern som påskudd for økonomisk begrunnede innstramminger.
Felles for disse grunnene er den dominerende følelsen av nasjonal krise og unntakstilstand, en situasjon der vanlige regler og rutiner ikke gjelder, og der alt blir lov for å nå ett bestemt mål, nemlig å bekjempe et virus.
…den dominerende følelsen av nasjonal krise og unntakstilstand, en situasjon der vanlige regler og rutiner ikke gjelder, og der alt blir lov for å nå ett bestemt mål, nemlig å bekjempe et virus.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet var tidlig ute med å overvåke tilbudene til barn og unge under pandemien. Andre myndigheter ble invitert til samarbeid, og halvannen måned etter at de store, nasjonale tiltakene ble iverksatt, meldte Folkehelseinstituttet (FHI): «Det samlede inntrykket er at nesten alle tjenester har satt i gang smitteverntiltak som er vesentlig strengere enn de råd som FHI gir til primær- og spesialisthelsetjenesten. For det første er det ikke noe i FHIs råd som tilsier at fysiske møter ikke kan gjennomføres så lenge det ikke er flere deltagere enn nødvendig og generelle hygiene- og avstandstiltak overholdes. For det andre er det – med nåværende smittesituasjon – ikke grunn til å avlyse eller nedskalere tilbud hvis det går vesentlig ut over kvaliteten på tjenestene.»
Det kan også se ut til at restriksjonene ble stående for lenge ut over våren.
Bildet er selvfølgelig ikke bare mørkt. Mange ansatte i kommuner og sykehus strakk seg langt for å opprettholde tjenestene i ei vanskelig tid.
De omfattende smitteverntiltakene fra midten av mars tok sikte på å redusere kontakt mellom mennesker for å hindre smitte fra personer som var smittet uten å vite om det. Nå kommer påminnelsene om den menneskelige kostnaden for de sårbare rundt oss. Tiltakene kan redusere sykdomsbyrden, men medfører sine egne byrder. Det kan se ut til at nasjonale myndigheter i mars hadde få vurderinger av hva tiltaksbyrden ville bli, og at vaktbikkja Helsetilsynet siden har vært uvanlig passiv.
For de fleste av oss vil en koronainfeksjon være nokså uskyldig.
For de fleste av oss vil en koronainfeksjon være nokså uskyldig. Ukontrollert spredning blant unge og voksne vil likevel gi utfordringer. Når forekomsten blir høy i samfunnet, vil viruset før eller seinere nå de eldre og trenge seg inn på sykehjemmene. Da får vi mange sykehusinnleggelser, mange som trenger intensivbehandling, og mange som dør. (Om lag én av ti smittede over 80 år, vil dø av infeksjonen. Andelen er enda høyere hos eldre i sykehjem.) Akkurat dette ser vi nå i flere europeiske land. Det samme kan skje i Norge.
Regjeringens strategi er å innføre tiltak, først lokalt, men om nødvendig nasjonalt, for å holde epidemien såpass i sjakk at sykehusene ikke blir overbelastet. Utover høsten vil vi se mange flere lokale utbrudd av koronainfeksjon. Kanskje vil noen av dem vokse og etter hvert utvikle seg til regional og kanskje nasjonal oppblussing av epidemien. I så fall må epidemien presses tilbake med nye, omfattende tiltak slik at sykehusene klarer å henge med.
Da er det viktig at vi som samfunn har lært fra hendelsene i vår, og at vi kan rekke å diskutere balansen mellom nytte og byrder av tiltakene som skal beskytte oss mot viruset. Å invitere til århundrets smitteverndugnad kan være nødvendig og nyttig, men ingen må glemme at noen blant oss – eldre, funksjonshemmede, utviklingshemmede, rusavhengige og psykisk syke – blir sittende aleine når vi andre er på dugnad.
(Publisert som kommentar i Fædrelandsvennen 26.9.2020. Preben Aavitsland er fra Kristiansand, bosatt i Ternevig i Vågsbygd. Han er kommuneoverlege i Arendal og Froland og overlege ved Folkehelseinstituttet, men skriver i spalten Ukeslutt på egne vegne.)
Bildet er en tegning av et coronavirus og er laget av Alissa Eckert, MS og Dan Higgins, MAM ved CDC.