Var det uunngåelig?
Jeg kikker gjennom noen lysbilder fra et møte 27. januar i Folkehelseinstituttets utbruddsgruppe. Det føles veldig lenge siden; den gang var fysiske møter vanlig. Vi skulle sluttføre den første risikovurderingen om det nye koronaviruset. Allerede neste dag skulle vi varsle at en pandemi var på vei til Norge, og at beredskapen måtte styrkes.
Å vurdere risiko ved utbrudd og epidemier er noe vi kan. Regjeringens ferske beredskapsplan for alvorlige smittsomme sykdommer klargjorde mandatet: Vurdér risiko, legg en smittevernstrategi og gi råd om tiltak!
Siden første uka i januar hadde vi forsøkt å forstå epidemien, men informasjonen fra Wuhan var begrenset. Det hadde vært klart et par uker at det nye koronaviruset var nært beslektet med SARS-viruset fra 2003 og kunne smitte mellom mennesker, men uklart hvor effektivt. WHO-direktøren hadde uka før latt være å erklære internasjonal folkehelsekrise.
Vi strevet med å tallfeste virusets spredningspotensial og infeksjonens alvorlighet. De to uavhengige egenskapene kan uttrykkes med for eksempel reproduksjonstallet R og letaliteten, altså dødsrisikoen for de smittede. Var vi i influensa-landskapet med R på 1,2 og letalitet under 0,1 % eller mer i SARS-landskapet med R på 2 og letalitet rundt 10 %? Hvor mange smittede med milde symptomer fantes egentlig i Wuhan, og hadde alle symptomer? Kunne man smitte før symptomene kom? Hvor lenge hadde utbruddet pågått?
Vi endte med å antyde en R på 2 og en letalitet «godt under 1 %», altså en betydelig større trussel enn influensa, særlig på grunn av spredningspotensialet: «Selv om den individuelle alvorligheten viser seg å være lav, kan den samlede sykdomsbyrden bli stor når mange blir smittet.»
«Selv om den individuelle alvorligheten viser seg å være lav, kan den samlede sykdomsbyrden bli stor når mange blir smittet.»
Med dette grunnlaget utmeislet vi en foreløpig strategi: testing, isolering av smittede, smitteoppsporing og kontaktopppfølging. Pluss hygiene.
Fire uker seinere, 25. februar, hadde vi mer informasjon og føltes oss sikrere på en R på 2-3 og en letalitet på under 1 %. Vi regnet nå med smittsomhet før symptomene kom, og dermed anbefalte vi også karantene. Dermed ble det testing, isolering, smitteoppsporing og karantene (seinere kalt TISK) i et forsøk på å få smittsomme personer vekk fra andre mennesker. Vi håpte dette skulle holde og var derfor avventende til kontaktreduserende tiltak for alle uavhengig av smittestatus. Målet var å forsinke det antatt uunngåelige – epidemiens start i landet – og deretter avflate epidemikurven slik at færre ble smittet.
Dermed ble det testing, isolering, smitteoppsporing og karantene (seinere kalt TISK) i et forsøk på å få smittsomme personer vekk fra andre mennesker.
Helsetjenesten var uforberedt i uke 8, 9 og 10 da noen tusen smittede turister kom hjem fra vinterferie på Kontinentet der en voldsom epidemi i det skjulte hadde bygget seg opp. Testkapasiteten var altfor liten, så smitteoppsporingen ble lite effektiv. Beskyttelsesutstyr fantes knapt. Siden helsetjenesten ikke kunne finne de smittede og deres nærkontakter og få dem under kontroll, måtte alle redusere kontakt med alle andre: lite målrettet, dyrt og lite gjennomtenkt, men svært effektivt i å stoppe epidemien.
Siden da har tiltakene vært hygiene, TISK og generelle kontaktreduserende tiltak, men så få og kortvarige som nødvendig for å hindre epidemien i å løpe løpsk. I sommer fikk kommunene mer ansvar for å oppdage og håndtere utbrudd slik at man kunne avgrense de sterke tiltakene geografisk. Det har vært en suksess; et par hundre mindre og større utbrudd er greit håndtert av kommunene med kommunelegene i spissen.
Det har vært en suksess; et par hundre mindre og større utbrudd er greit håndtert av kommunene med kommunelegene i spissen.
Ærlig talt, hadde kommunene i slutten av februar hatt dagens kapasitet for testing, smitteoppsporing, beskyttelsesutstyr og overvåking, tror jeg epidemien kunne kommet under kontroll før den kom i gang, og vi kunne unngått mange av de dyre stengningene. Det er kanskje nok et bittert eksempel på det er smartere å forebygge en epidemi enn å stoppe en epidemi.
(Publisert i Filter Nyheter 18.12.2020.)
Preben Aavitsland er overlege ved Folkehelseinstituttet og kommunelege i Arendal og Froland.