Etter pandemien vil det bli vanligere å flytte informasjon og varer enn å flytte personer. Det kan heve livskvaliteten og hjelpe klimaet.
I 2015 og 2016 var jeg med i en internasjonal komité som skulle granske hvordan Verdens helseorganisasjon hadde håndtert den store ebola-epidemien i Vest-Afrika. Vi var 16 eksperter som fem-seks ganger møttes i Genève i ukelange møter etter reiser fra Kristiansand, New Zeeland, Jamaica, Thailand og mange andre land.
Nå er jeg med i en tilsvarende komité om koronapandemien, og alle møtene er digitale. Vi sitter på hvert vårt hjemmekontor eller arbeidsplass og snakker sammen på skjermen. Det fungerer nesten like godt som fysiske møter, og det sparer WHO for utgifter til flyreiser og hotell og oss for reisetid og fravær fra familien.
Liknende opplevelser har millioner av mennesker hatt det siste året. Fysiske møter er erstattet med digitale møter. Slike møter er blitt så enkle og raske å arrangere og gjennomføre at vi må lure på hvorfor ikke denne revolusjonen skjedde før. Teknologien har vært der. På min arbeidsplass i Oslo har vi i flere år hatt videoskjermer på møterommene, men de har vært sporadisk benyttet. I februar i fjor deltok jeg på møter hjemmefra ved at jeg ringte en mobiltelefon som noen la på møtebordet. Primitivt. Nå deltar flere av oss på skjermene og høyttalerne i møterommet.
Slike møter er blitt så enkle og raske å arrangere og gjennomføre at vi må lure på hvorfor ikke denne revolusjonen skjedde før.
Det trengtes en krise før teknologien ble forbedret og tatt i bruk, akkurat som nøden lærte naken kvinne å spinne. Ved Folkehelseinstituttet og våre utenlandske søsterinstitutter fikk vi plutselig en stor felles utfordring og et felles mål. Vi måtte bare frigjøre oss fra vante arbeidsmåter.
Teknologien for videomøter vil bli enda bedre etter hvert som bredbåndene blir enda bredere, 4G blir 5G, og skjermene blir større og skarpere. Selve programvaren, altså programmer som Zoom, Pexip, Webex, Teams og Skype, vil bli stadig bedre sånn at forskjellen mellom fysiske og digitale møter blir mindre. Nye samarbeidsmåter oppstår.
Vi måtte bare frigjøre oss fra vante arbeidsmåter.
Dermed vil mange tenke seg godt om før de kaller inn til fysiske møter som krever at folk må reise. Tidligere ble avstanden mellom oss opphevet ved stadig raskere reiser – man forflyttet menneskene. Nå forflytter man informasjonen i stedet for mennesket.
Det samme gjennombruddet i bruken av videoteknologien ser vi på andre områder.
Når jeg skal forelese på et seminar eller universitet nå, slipper jeg en dyr og slitsom reise til Bergen, Oslo eller Stockholm for å snakke en time eller to. Jeg bare rigger meg til på hjemmekontoret og snakker for og med tilhørerne og viser dem lysbilder fra PC-en. På denne måten kan kursholdere og læresteder lett supplere egne ansatte med gjesteforelesere utenfra.
Teknologien har altså gjort det mye enklere å være arrangør for eller deltaker på seminarer og kurs. Innledere og deltakerne kan i prinsippet sitte hvor de vil i hele verden og likevel være helt med.
Innledere og deltakerne kan i prinsippet sitte hvor de vil i hele verden og likevel være helt med.
En del helsetjenester er blitt enklere. Mange konsultasjoner som ikke krever at legen tar på pasienten, kan nå gjøres med videooverføring. Så snart de økonomiske og personvernmessige forholdene er avklart, vil videokonsultasjoner bli svært vanlig. Vi kan for eksempel se for oss et samarbeid mellom sykehuset og legekontoret på småsteder langt unna. Pasienten får tatt blodprøver og andre prosedyrer på legekontoret og snakke så med sykehusspesialisten på skjermen et par dager senere.
Videomøter gjør det også mye enklere å arbeide fra hjemmekontor. Kanskje behøver man ikke stille på kontoret alle ukedager. Da sparer man mange reiser og kan tåle å bo lenger fra arbeidsplassen. Det er ikke så ille med en times reisevei til jobben dersom man tar den reisen bare to ganger i uka. Jeg har ikke vært fysisk på kontoret i Oslo siden 12. mars 2020, men føler meg mye bedre integrert og oppdatert med kollegene nå, takket være videomøtene.
Dermed er vi over på mulighetene for utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo. Victor Normanns utflytting av hele statlige etater på begynnelsen av 2000-tallet skapte mye støy, men har betydd mye for noen byer, som Lillesand, som i 2007 fikk nasjonal kommunikasjonsmyndighet. I Perspektivmeldingen peker regjeringen på at utflytting av biter av etatene er en ny mulighet, såkalt funksjonell organisering.
Folkehelseinstituttet har for eksempel en stor avdeling i Bergen. Med tilgang på felles datasystemer og videomøter går dette smertefritt. Dermed er ikke avstanden noe argument mot at en eventuell ny avdeling ved Folkehelseinstituttet kan lokaliseres i Kristiansand.
Dermed er ikke avstanden noe argument mot at en eventuell ny avdeling ved Folkehelseinstituttet kan lokaliseres i Kristiansand.
Fordelene med at statlige etater sprer seg slik, er at flere deler av landet nyter godt av statlige arbeidsplasser, at lokal kompetanse blir benyttet, at nye, lokale perspektiver øker kvaliteten på arbeidet, og at staten får billigere lokaler og tjenester utenfor Oslo.
Ulempene med å flytte informasjon heller enn å flytte personer, er at vi får mindre fysisk kontakt. Et seminar er jo ikke bare det faglige innholdet, men også samtalene ved lunsjbordet. Når de forretningsreisende blir færre, vil hoteller, restauranter og flyselskaper få mindre å gjøre.
Fordelene er større. Mange vil få bedre livskvalitet ved at de slipper å flytte til Oslo, slipper med færre reiser til kontoret eller til legen, og slipper mange forretningsreiser. Færre reiser med bil og fly er bra for klimaet.
(Publisert i Fædrelandsvennen 20.2.2021)
Bildet er en tegning av et coronavirus og er laget av Alissa Eckert, MS og Dan Higgins, MAM ved CDC.