Leprabasillen i 150 år

Halvannet århundre etter at leprabasillen ble oppdaget, rammer sykdommen fremdeles altfor mange. Jubileet kan gi ny og nødvendig oppmerksomhet om sykdommen.

Godt utpå kvelden 28. februar 1873 skrev Gerhard Armauer Hansen (1841-1912) i notisblokken at han i et snitt fra en lesjon hos en leprapasient hadde sett 0,006 til 0,0015 mm store stavformete legemer under mikroskopet. Var dette smittestoffet han lette etter? Armauer Hansen var overbevist, men han var slett ikke sikker på at han kunne overbevise andre.

I 1873 var fortsatt spedalskhet, lepra, et utbredt folkehelseproblem i Norge med over 1700 registrerte syke. Det var konkurrerende teorier om sykdommens årsak, og både manglende sivilisasjon, diett og miasmer hadde sine forkjempere. Allerede før han satte seg ved mikroskopet i laboratoriet ved Pleiestiftelsen for spedalske i Bergen, var Armauer Hansen overbevist om at sykdommen var smittsom. Da registreringen av personer med sykdommen startet i 1856, var det drøyt 2850 tilfeller. Nedgangen skyldtes at de syke ble sendt i institusjon, dermed ble færre utsatt for smitte, mente Armauer Hansen. Og talte sjefen midt imot.

I 1847 hadde nemlig sjefen hans, Daniel Cornelius Danielssen (1815-94), sammen med Carl Wilhelm Boeck (1808-75), slått fast at sykdommen skyldtes en «arvelig dyskrasi». Sykdommen rammet familier. Troen på smitte var ikke bare feil, den hadde i middelalderen ført til umenneskelig behandling av de syke, advarte Danielssen og Boeck. At en ung jypling talte ham midt imot, gjorde Danielssen først sint. Men dagen etter kom han tilbake til sin underordnede og sa at Armauer Hansen tok feil, men lurte på hva han trengte for å overbevise sjefen.

Det tok tid før kollegaene ble overbevist. Da smitteteorien etter hvert slo gjennom, ble det også oppslutning om effektiv, men brutal forebygging. De syke var smittekilder. De måtte identifiseres og isoleres av hensynet til det friske flertallet, argumenterte Armauer Hansen. På hans initiativ vedtok Stortinget i 1877 og 1885 egne lepralover. Ved den første internasjonale leprakongressen i Berlin i 1897 tok Armauer Hansen initiativ til globale smittevernråd med budskapet: Gjør som i Norge! Resultatet ble lepralover verden over, i mange tilfeller svært mye strengere praktisert enn i Norge.

I dag vet vi at Mycobacterium leprae sannsynligvis smitter med dråper fra nese og munn fra syke og kanskje også fra noen asymptomatiske smittede. Hos en liten andel av de smittede vil bakterienes invasjon av makrofager i huden og Schwann-celler i perifere nerver etter noen års inkubasjon føre til hudområder uten pigment og følelse. Uten behandling kan sykdommen deformere hender, føtter og ansikt og gi alvorlige funksjonsnedsettelser. Pasienter med synlige lesjoner møter smittefrykt og risikerer også i dag utestengelse fra samfunnet.

Den første behandlingen kom i 1941, men resistensutvikling svekket snart nytten. Først på 1980-tallet ble et kombinasjonsregime tatt i bruk. Dette stoppet smittsomheten, helbredet pasientene i løpet av et halvt år og ble det viktigste verktøyet i en global kampanje som kraftig reduserte lepra som folkehelseproblem. Siden 2005 har dessverre nedgangen stoppet ved rundt 200 000 nye tilfeller hvert år, i hovedsak blant fattige i over hundre land, men flest i India, Indonesia og Brasil.

Diskriminering og utestengelse av leprasyke fra samfunnet hemmer arbeidet for å finne de syke og deres nærkontakter. WHOs nye strategi mot lepra – Hansens sykdom – legger derfor stor vekt på å bekjempe stigma og diskriminering og forbedre behandling og rehabilitering av pasientene. I 2017 utnevnte FN en egen spesialrapportør for leprastigma.

Armauer Hansens oppdagelse av leprabasillen ble de neste tiårene fulgt av Robert Kochs (1843 – 1910) og andres oppdagelser av flere sykdomsskapende bakterier. Denne vitenskapelige revolusjonen på slutten av 1800-tallet endret medisinens syn på sykdommers natur og årsaker og la grunnlag for bedre diagnostikk og smittevern og etter hvert spesifikk behandling og vaksinasjon.

Universitetet i Bergen markerer jubileet for å minne om lepra som globalt folkehelseproblem, vise solidaritet med de syke og lære av historien. Jubileumsåret startet i Vatikanet med en konferanse mot stigma og diskriminering og fortsetter med en markering i Bergen på jubileumsdagen og senere filmfestival, utstillinger, digital omvisning i Armauer Hansens kontor og laboratorium og en internasjonal konferanse i Grieghallen.

 

Artikkelen er skrevet sammen med Magnus Vollset.

(Publisert på nettstedet til Tidsskrift for Den norske legeforening 28. februar 2023.)

Bildet er en illustrasjon til Daniel Cornelius Danielssen og Carl Wilhelm Boecks monografi ‘Om Spedalskhed’ utgitt i 1847 og viser lepra-lesjoner på beina. Bildet tilhører BS-samlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen.


Publisert

i

av