Noen frykter enda strengere tiltak ved neste pandemi, styrt fra WHOs høyblokk i Genève. De bør heller se mot en kontorbygning på Storo i Oslo.
I NRKs Debatten i forrige uke ble seerne forledet til å tro at Verdens helseorganisasjon (WHO) drev et skjult spill for å tilrive seg makt til å styre landenes pandemitiltak.
Bak det hele sto Foreningen fritt vaksinevalg som mener at WHO ønsker å bli «hjernen i et verdensomspennende totalitært maktsystem med detaljkontroll og overvåkning av alle individer, bedrifter og medlemsstater». Makta skal WHO bruke til å bestemme tvangsvaksinering og forskyvning av abortgrensen «helt frem til ordinær fødsel».
Foreningen har leid inn en jus-professor som mener at WHO-direktøren «skal kunne bestemme om eller når vi skal ha portforbud og om barna våre skal vaksineres, få spille ball eller gå på skole».
En annen skribent påsto etter programmet at norske myndigheter frivillig ville «overgi beslutningsmyndighet til WHO» og gjemme seg bak WHO når strenge smitteverntiltak skulle innføres.
Kritikerne er i hovedsak på feil spor, mens foreningen har gått seg vill i konspirasjonstanker.
Saken dreier seg om to avtaler mellom nesten to hundre land.
Den første er Det internasjonale helsereglementet (IHR), som jeg har omtalt i denne spalten før. IHR har sin historie tilbake til midten av 1800-tallet da landene ønsket felles karanteneregler for å stoppe kolera i å spre seg fra Midtøsten til Europa uten at man ødela handelen med skip over Middelhavet.
IHR ble senest revidert i 2005 etter at det viste seg ubrukelig under epidemien som oppsto i Kina i 2003 etter smitte av et nytt koronavirus fra dyr til menneske. Det var i 2004-5 forhandlingsmøter fra morgen til seint på kvelden (og natta), én uke av gangen, i Genève. Vi forsøkte i uformelle samtaler i korridorene og i små arbeidsgrupper å finne kompromisser slik at alle landene kunne slutte seg til avtalen. Jeg ledet ei arbeidsgruppe som etter mange timer oppnådde enighet om formålsparagrafen: IHR skal forebygge spredning av sykdom over grenser, men uten å skape unødvendige hindre for reiser og handel over grensene.
IHR oppfordrer landene til å bygge systemer for å oppdage, varsle om og stoppe epidemier av farlige sykdommer. Ved slike epidemier kan WHO etter råd av en uavhengig krisekomité erklære internasjonal folkehelsekrise og gi anbefalinger til landene om hvordan de kan samarbeide for å hindre videre spredning.
Jeg har vært med å evaluere hvordan dette har fungert under influensapandemien i 2009-10, ebolaepidemien i 2014-15 og covid-19-pandemien i 2020-21. En gjennomgående utfordring er at landene innfører strengere tiltak enn WHO anbefaler, som for eksempel:
- Under influensapandemien stoppe noen land import av svin fra Nord-Amerika. Det var ikke WHOs anbefaling og uten annen effekt enn å styrke hjemlig svineindustri.
- Under ebolaepidemien nektet noen land visum til innbyggerne fra de rammede landene. Det var ikke WHOs anbefaling, hemmet handelen og forsterket de tre landenes ulykke.
- Under covid-19-pandemien da Sør-Afrika i november 2021 varslet om en ny koronavirusvariant (senere kalt omikron), innførte EU-landene innreiseforbud for reisende fra hele det sørlige Afrika. Det var ikke WHOs anbefaling og hadde neppe noen effekt på spredningen.
I 2022 ble landene enige om å forbedre IHR. Alle land kunne sende inn endringsforslag. De fleste er uten mulighet til å få støtte fra alle landene, så prosessen ender trolig med mindre justeringer på WHOs «generalforsamling» i mai 2024.
Da skal også den andre avtalen, kalt Pandemitraktaten, vedtas etter to års intense forhandlinger. Målet er å styrke verdens forebygging av, beredskap mot og håndtering av pandemier, blant annet gjennom forskning om nye legemidler og vaksiner og rettferdig fordeling av disse til alle som trenger dem under en pandemi.
Bak begge disse avtalene står land som frivillig går sammen for å styrke verdens muligheter til å redusere byrdene fra pandemier. WHO er bare en tilrettelegger uten stemme.
Jeg forundres over derfor at noen har sett seg ut WHO som opphavet til alle strenge smitteverntiltak. I virkeligheten klarte landene selv veldig godt å innføre strenge, ja, kanskje altfor strenge, smitteverntiltak. I Norge var det Helsedirektoratet på Storo i Oslo som 12. mars 2020 med en tynn begrunnelse beordret stenging av alle landets barnehager, skoler, universiteter, kultur- og idrettsarrangementer og serveringssteder, og som 15. mars fulgte opp med å stenge mange helsetjenester utenfor sykehus. Dette var ikke noe WHO anbefalte etter IHR, og helsedirektøren tok selv stolt ansvaret for tiltakene uten å gjemme seg bak WHO.
Senere påpekte en jusprofessor at Grunnloven krever at så inngripende tiltak må vedtas av Kongen i statsråd. Det sikrer at alle regjeringens medlemmer kan bli hørt, at vedtakene begrunnes, og at vedtakene og begrunnelsen for dem deretter oversendes Stortinget for demokratisk kontroll og innsyn.
Ledelsen i Helsedirektoratet har dessverre svart på kritikken med heller å ønske en endring av Grunnloven. De som er redd for at myndighetene ved neste pandemi skal iverksette for strenge smitteverntiltak, bør derfor heller rette skytset mot Storo enn mot Genève.
I sommer ledet jeg en internasjonal komité som foreslo for WHO-direktøren hvilke anbefalinger etter IHR han burde gi nå som krisefasen av pandemien er over. Vi frarådet sterkt krav om vaksinasjon, testing eller andre tiltak på grensene. WHO-direktøren var enig og sendte anbefalingene videre til alle landene. Han ønsket altså fortsatt ikke vaksinetvang.
(Publisert i Fædrelandsvennen 27.10.2023. Preben Aavitsland er fra Kristiansand, bosatt i Ternevig i Vågsbygd. Han er fagdirektør ved Folkehelseinstituttet og professor ved Pandemisenteret på Universitetet i Bergen, men skriver i spalten Ukeslutt på egne vegne.)