Selv om smittsomme sykdommer er et lite folkehelseproblem i Norge, er det nødvendig med nøye overvåking av smittesituasjonen. Den kan endre seg raskt, og smittevernet må være målrettet.
Da de første tilfellene av den nye, dødelige sykdommen aids ble påvist i Norge i 1983, skapte det betydelig uro. Da testing for HIV ble tilgjengelig for alvor i 1985, fant man rundt 200 smittede i året de neste tre årene. Noen fryktet at sykdommen var i ferd med å spre raskt i befolkningen. Folkehelseinstituttet sørget da for å telle alle nydiagnostiserte tilfeller av HIV-infeksjon sortert etter kjønn, alder, bosted, smittested og smittemåte. Dramatikken ble mindre da overvåkingen snart viste at viruset spredte seg nokså sakte og nesten bare i et par, små risikogrupper. Det skyldes at viruset er svært lite smittsomt ved vanlige samleier. Smittevernet kunne rettes mot målet om atferdsendring blant stoffmisbrukere og homoseksuelle menn.
I Norge kommer smittsomme sykdommer langt nede på lista over folkehelseproblemer. Lista er dominert av kreft, psykiske lidelser, ruslidelser, sykdommer i muskler, hjerte, lunger og nervesystem, og skader etter ulykker og vold. Viktige, kjente årsaker til mange av disse sykdommene er rusmidler (alkohol, tobakk og narkotika), dårlig kosthold og fysisk inaktivitet, men for særlig psykiske lidelser er årsakene bare delvis forstått.
At smittsomme sykdommer er et lite problem i Norge, skyldes minst 150 år med organisert offentlig arbeid for å forebygge spredning av smittsomme sykdommer, uansett om de smitter fra mennesker, dyr eller miljø.
Det grunnleggende smittevernet består av tiltak som er så alminnelige at vi knapt tenker over at de bidrar til å holde mange smittsomme sykdommer helt borte eller i det minste under kontroll. Vi kan kalle dem samfunnshygieniske tiltak: avløpshåndtering, avfallshåndtering, skadedyrbekjemping, reingjøring og gode boforhold. I tillegg kommer mat- og vannhygiene, personlig hygiene og god ernæring samt vaksinasjon.
Noen av sykdommene som smitter mellom mennesker, holdes under kontroll ved mer målrettede tiltak. Personer som tror de er smittet, bes oppføre seg sånn at de ikke smitter andre. Eller de kan teste seg og få veiledning av legen hvordan de skal beskytte andre. Noen ganger kan de smittede gjøres smittefrie gjennom behandling.
Siden smittsomme sykdommer kan gi epidemier som rammer mange på kort tid, er det nødvendig å følge med på – overvåke – utviklingen. Overvåking for smittevernet betyr en vedvarende og systematisk innsamling, sammenstilling og analyse av data om smittsomme sykdommer, smittestoffer for å måle forekomsten over tid og etter geografiske og demografiske forhold, oppdage utbrudd og skaffe ny kunnskap om smittestoffene og sykdommenes egenskaper.
Alle som har ansvar for smittevern i staten, i kommunene og i helseinstitusjonene er avhengige av at overvåkingen kan gi dem en god forståelse av situasjonen til enhver tid: hva har skjedd, hvem rammes og hvorfor? Denne forståelsen kombineres med annen kunnskap, teori og erfaring for å vurdere hva som kan komme til å skje videre, og hvordan utviklingen skal møtes. Overvåkingen bidrar også til evalueringen av strategien og måling av tiltakenes virkninger.
Det er nå rundt femti år siden Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) ble etablert ved Folkehelseinstituttet. Instituttet får kopi av de medisinsk-mikrobiologiske laboratorienes resultater når det påvises et smittestoff som tyder på en pasient har en smittsom sykdom. Det kan for eksempel være et hepatittvirus eller en salmonellabakterie. Pasientens lege bidrar med opplysninger om smittested og smittemåte.
Dette systemet var langt fra tilstrekkelig under pandemien. Derfor opprettet instituttet et midlertidig beredskapsregister med hjemmel i helseberedskapsloven. Dette registeret samlet informasjon fra flere andre registre. Informasjonen om enkeltpersoner ble knyttet sammen med ved hjelp av fødselsnummeret. Deretter ble fødselsnummeret fjernet slik at de som analyserte dataene, ikke kunne vite pasientenes identitet.
Ordningen ga helt avgjørende informasjon for forståelse av pandemien og målretting av tiltakene:
Ved å koble informasjon fra MSIS, Norsk pasientregister (med opplysninger om sykehusinnleggelser) og Folkeregisteret var det mulig å vise hvor mange som ble lagt inn i sykehus for koronasykdom hver uke og deres fordeling på sykehus, kjønn, alder, vaksinasjonsstatus, opprinnelsesland og andre forhold. Ved å studere tidligere innleggelser, kunne man finne at sykdommer som kols og diabetes ga økt risiko for alvorlige koronasykdom. Ved å legge til informasjon fra Vaksinasjonsregisteret kunne man måle hvor godt vaksinasjon beskytter mot alvorlig koronasykdom.
Med informasjon fra Vaksinasjonsregisteret, Folkeregisteret og andre registre var det mulig å måle oppslutningen om koronavaksinasjon etter alder, kommune, yrke og opprinnelsesland. Ved å koble informasjon fra Vaksinasjonsregisteret og Norsk pasientregister kunne man overvåke om vaksinerte i større grad ble lagt inn på sykehus for andre sykdommer enn korona i tida etter vaksinasjon. Analysene viste at vaksinene var trygge.
Nå som pandemien er over, må også det midlertidige beredskapsregisteret avvikles. Spørsmålet er da om en tilsvarende nøye overvåking bør etableres for normalsituasjonen. Overvåkingen kan bidra til å vise alvoret i en epidemi, som ved korona i 2020, eller til å avdramatisere situasjonen, som ved aids for 40 år siden. Overvåkingen bidro i begge tilfellene til en verdifull målretting av smittevernet.
(Publisert i Fædrelandsvennen 16.2.2024. Preben Aavitsland er fra Kristiansand, bosatt i Ternevig i Vågsbygd. Han er fagdirektør ved Folkehelseinstituttet og professor ved Pandemisenteret på Universitetet i Bergen, men skriver i spalten Ukeslutt på egne vegne.)
Figuren er fra Folkehelseinstituttets årsrapport om seksuelt overførbare infeksjoner i 2022 og viser antall tilfeller av HIV-infeksjon meldt til MSIS etter diagnoseår og hovedgruppe.