Før det tjuende århundre anvendte landene karantene eller cordon sanitaire (reisebarriere) for å stoppe smittsomme sykdommer ved grensene. Tiltakene ble særlig utbredt under koleraepidemiene på midten av 1800-tallet. Siden har slike smitteverntiltak vært lite benyttet i Europa. I Norge endret dette seg 12. mars 2020.
Denne datoen innførte Helsedirektoratet karantene for alle som kom til Norge fra land utenfor Norden. Dette var begynnelsen på en 23 måned lang periode med til dels svært strenge, lovregulerte tiltak for å hindre at reisende som var smittet med det nye koronaviruset, skulle smitte noen i Norge. Norge hadde blant de sterkeste tiltak i Europa; grensen til Norge var i lange perioder i praksis stengt. Til tider var grenseovergangene fra Sverige voktet av soldater, og det er faktisk litt pinlig å se tilbake på.
Jeg tror det er tre hovedårsaker til at alt dette skjedde i Norge:
For det første fikk direktoratet og regjeringen nær panikk da man 12. mars 2020 ble klar over at pandemien allerede var i landet. Selv om Folkehelseinstituttet i mer enn seks uker hadde advart om at pandemien var på veg, hadde helsemyndighetene i liten grad forberedt strategi eller tiltak.
For det andre skapte grensetiltakene et inntrykk av at trusselen kom fra utlandet, at denne trusselen faktisk kunne stoppes, og at grensetiltakene faktisk var veldig viktige. Etter hvert ble begrepet «importsmitte» innført, nesten som om man snakket om et annet og verre virus. Den overdrevne troen på tiltakenes effekt førte til fornyede tiltak da både alfavarianten kom tidlig i 2021, da deltvarianten kom nærmere sommeren 2021, og da omikronvarianten kom mot slutten av 2021. Dessverre førte troen på grensetiltakene som selve hovedvernet mot pandemien at det ble vanskelig å få bort tiltakene. Så sent som 10. januar 2022 argumenterte direktoratet med at noen grensetiltak måtte fortsette fordi de var «gode kommunikasjonstiltak» som kunne «opprettholde tillit» til myndighetene. Man får inntrykk av at tiltakene skulle fungere som skremmende symboler.
For det tredje valgte regjeringen fra våren 2020 en strategi med mål om å «slå ned viruset». Dette ble tolket som maksimal suppresjon og minimal toleranse for smitte, særlig ved innreise. Dermed var det liten fleksibilitet i gjennomføringen av tiltakene og en utpreget forsiktighetsholdning. Som om det var bedre å ta litt hardt i, for ellers kunne katastrofen ramme landet. Denne holdningen preget også beslutningsprosessene. Reglene ble endret veldig mange ganger og ofte med bare noen få timers forberedelse. Noen trodde tydeligvis at noen tusen ekstra reisende til landet ville skape en enorm epidemi.
Regjeringen og myndighetene fikk sterk kritikk av Koronakommisjonen for arbeidet med grensetiltakene. Beslutningsprosessen og organiseringen var for dårlig. Forholdet til internasjonale avtaler ble ikke vurdert godt nok, og Norges omdømme i utlandet ble lite vektlagt.
De direkte kostnadene for kommuner og statlige etater ble store, og mange tusen ansatte måtte legge sitt vanlige arbeid til side for å holde hele grensetiltaksapparatet i sving.
De indirekte kostnadene ble enorme for alle næringene som trengte å få ansatte eller kunder over grensene: landbruket, fiskeriene, verftsindustrien, oljeindustrien, byggenæringen, reiselivsnæringen, serveringsbransjen, og helsetjenestene. Mange mennesker med viktige behov for å reise ut av eller inn i Norge, for eksempel til begravelser, ble hardt rammet. Nordmenn fikk i lange perioder ikke dra til hyttene sine i Sverige eller andre land.
Dessverre har ingen evaluert ordentlig hvor stor effekt tiltakene hadde på pandemien, folks frihet, folkehelsa og samfunnsøkonomien i Norge eller på Norges omdømme i nabolandene og i Europa. Var det egentlig nødvendig med så strenge tiltak så lenge? Hva var nytten og hva var ulempene?
Ved starten av pandemien var det kanskje noen som håpet at grensetiltakene skulle stoppe viruset ved grensen og Norge bli koronafritt. Det var aldri et realistisk scenario. Den internasjonale forskningen viser nå at strenge grensetiltak kunne utsette import av epidemien til et land i bare noen dager eller uker, men til en stor kostnad. Skal man forsøke det, må man ha en plan for hva man skal gjøre med de dagene man vinner. Hvis ikke har tiltakene liten hensikt.
Uansett hva man forsøker i starten, vil neste pandemi også ramme Norge. Da må regjeringen bestemme om den vil bremse (mitigate) epidemien eller trykke den ned (suppress). Grensetiltak kan ha en rolle bare dersom det er en betydelig gradient i forekomst av sykdommen mellom Norge og utlandet. Er det like mye sykdom i Norge som i utlandet, har ikke grensetiltakene noen betydning.
Spørsmålet om grensetiltak vil alltid være balansen mellom smitteverneffekt og bivirkninger av grensetiltak på folkets frihet, folkehelsa og samfunnsøkonomien. Vi skylder befolkningen i våre land å lære mer av denne pandemien og forberede oss bedre på neste pandemi.
(Publisert i: Svinesundkomiteen. Pandemien stengte grensen – hva gjør vi ved neste krise? Stockholm: Storia Förlag, 2024.)
Bildet er en tegning av et coronavirus og er laget av Alissa Eckert, MS og Dan Higgins, MAM ved CDC.