Det er blitt enklere å endre på naturlige virus så de blir farligere for mennesker. Den type forskning bør tillates bare når den kan skje uten smittefare.
Virus består av bare en bit arvestoff omgitt av en beskyttende kappe. Virus er overalt i enorme og usynlige mengder. I en dråpe vann kan det være millioner av virus. Samlet på jorda er det kanskje ti kvintillioner (1 etterfulgt av 31 nuller) virus av noen millioner forskjellige arter.
Heldigvis er det bare et par hundre virusarter som kan smitte mennesker. Slike virus kan feste seg til mottakere på overflaten av våre celler og sprøyte inn sitt arvestoff. Inni cellen brukes arvestoffet som oppskrift for å bygge nye virusbiter som settes sammen til mange nye virus som frigjøres fra cellen og går på jakt etter nye celler å trenge inn i. I prosessen kan cellene ødelegges, og vi blir syke. Heldigvis vil immunsystemet vårt i de fleste tilfeller stanse virusene før det blir farlig, men kampen mellom virus og immunsystem merker vi som feber og sykdomsfølelse.
Når cellen lager nye virus, kan arvestoffet endre seg slik at de nyproduserte virusene blir annerledes. Endringene kan være små tilfeldige feil, kalt mutasjoner, eller større tilfeldige feil der arvestoff fra flere typer virus som har trengt inn i samme celle, blandes sammen.
Disse endringene gjør at det stadig oppstår nye varianter av virusene. Noen varianter kan ha fått nye egenskaper som gjør at de er blitt flinkere enn det opprinnelige viruset til å finne nye celler og lage flere avkom. For eksempel kan en tilfeldig oppstått variant ha blitt i stand til å feste seg til andre typer mottakere på cellene og dermed kanskje blitt i stand til å smitte nye arter, som mennesker. Eller varianten kan ha blitt raskere til å produsere nye virus eller til å lure seg unna immunforsvaret.
Den naturlige utviklingen, evolusjonen, sørger for at de variantene som er best til å lage nye avkom, etter hvert blir dominerende.
Denne utviklingen kan vi observere i naturen. Men vi kan også gjenskape den i laboratoriet. Vi kan rett og slette drive avansert avl av virus.
I 2011 ble det oppstyr da to virusforskere i hvert sitt laboratorium (i Rotterdam i Nederland og Madison i USA) avlet fram varianter av fugleinfluensaviruset H5N1 med en ny egenskap, nemlig evnen til å smitte effektivt mellom pattedyr (ildere). Forskerne ønsket å finne ut hvilke endringer i arvestoffet som ville gjøre disse virusene til en trussel for mennesker.
Kritikerne mente at slik forskning kunne være farlig. Hvorfor avle fram nye virus som både kan smitte mellom mennesker og gi alvorlig sykdom, når det kan være en fare for at disse virusene ved et uhell smitter noen av dem som arbeider i laboratoriet? På den måten kan man jo lage en pandemi.
Kritikerne laget et opprop, som også jeg signerte, for å påvirke myndighetene til å stoppe denne type forskning. Verdens helseorganisasjon oppfordret i 2012 forskere over hele verden til å sette forskningen på pause, og antakelig fulgte de fleste forskerne oppfordringen i noen år.
I dag er forskningen igjen utbredt, og metodene er blitt enklere slik at mange flere forskere kan beherske dem. For eksempel kan forskerne putte inn nøyaktige endringer – mutasjoner – i virusets arvestoff for å studere hvordan det påvirker virusets egenskaper. Det har vært særlig innsats med virus som kan tenkes å gi pandemier, som ulike influensavirus og ulike koronavirus.
Denne type avl av virusvarianter med nye egenskaper skal hjelpe oss å forstå hvordan virus utvikler seg, hvordan de kan smitte mennesker og gi alvorlig sykdom, hvordan de lurer seg unna immunforsvaret, eller hvordan de blir motstandsdyktige mot antivirale legemidler. Tanken bak er at forbedret forståelse skal gjøre oss bedre i stand til å møte epidemier med farlige naturlige virus.
Det er ikke så enkelt, synes jeg. Problemet oppstår når man vil konstruere nye virusvarianter som sprer seg lettere blant mennesker, eller som gir mer alvorlig sykdom hos mennesker. Her er det få eksempler på virkelig nytte av forskningen. Det er langt fra sikkert at påførte mutasjoner er de samme som vil kunne skje naturlig. Alternative forskningsmetoder kan kanskje gi like gode svar.
Det alvorligste problemet er faren for at en konstruert farlig virusvariant skal smitte en av dem som arbeider i laboratoriet. Slike laboratorieuhell skjer jo en sjelden gang. Denne personen kan så smitte videre utenfor laboratoriet og kanskje setter i gang en epidemi. Faren kan være større i land med mindre strenge ordninger for godkjenning av og tilsyn med slik forskning. Der kan intens konkurranse mellom forskere, manglende kompetanse og innsparinger på sikkerhetstiltak føre til farlig forskning.
Spørsmålet blir da: Skal en enkelt forsker kunne utføre forskning som i verste fall kan utløse en pandemi som tar livet av millioner av mennesker? Sannsynligheten for et uhell i laboratoriet er veldig liten, men følgene kan bli enorme. Det pågår en intens debatt om hvorvidt koronaviruspandemien kan spores tilbake til et laboratorieuhell med et manipulert koronavirus i et forskningsinstitutt i Wuhan i Kina. Dersom det skulle vise seg å være tilfelle, vil det være en tragisk illustrasjon på farene med denne typen forskning.
Det trengs et strengt internasjonalt regelverk for forskning som tar sikte på å forbedre virusenes evne til å spre seg eller gi alvorlig sykdom. Alle land må forplikte seg til å stoppe farlig forskning og tillate manipulering av virus bare når det virkelig er nødvendig og kan skje uten fare.
(Publisert i Fædrelandsvennen 14.06.2024. Preben Aavitsland er fra Kristiansand, bosatt i Ternevig i Vågsbygd. Han er fagdirektør ved Folkehelseinstituttet og professor ved Pandemisenteret på Universitetet i Bergen, men skriver i spalten Ukeslutt på egne vegne.)