Etter en omfattende evaluering av NAFKAM foreslår vi at forskningssenteret får et nytt mandat med større vekt på å oppsummere god forskning om alternative behandlingsformer og med dette utgangspunktet veilede publikum.
(Skrevet med Harald Furre. Publisert på NRK Ytring 21.3.2014.)
En viktig bakgrunn for det norske alternativmedisinske landskapet er Aarbakke-utvalgets utredning fra 1998 om alternativ medisin. Utredningen førte til at kvakksalverloven i 2004 ble erstattet med Lov om alternativ behandling, som mange nå hevder er altfor liberal. Utvalget la også grunnlag for etableringen i 2000 av Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM). Nå har også NAFKAM og dets informasjonsportal Nifab fått en blandet dom i en omfattende evaluering. [Rapporten: Fra minefelt til etablert forskningsområde.]
NAFKAM møtte fra første stund motstridende forventninger. En første gruppe, alternativbehandlerne selv, forventet at senteret raskt skulle skaffe vitenskapelige bevis for nytten av akkurat deres behandlingsform slik at den kunne bli anerkjent, behandlerne få offentlig godkjenning, og pasientene få dekket behandlingen av Folketrygda. Sentrale behandlere så på NAFKAM som et ledd i deres profesjonalisering av feltet, med profesjonsforeninger, høyskoler og klinikker innen alternativ behandling.
En annen gruppe, skeptikerne, forventet at NAFKAM raskt skulle bekrefte det som utenlandske forskere hadde funnet før, nemlig at de alternative behandlingsformene ikke var nyttige, og dermed kunne folk slutte å benytte dem. En tredje gruppe, alle de andre og særlig helsepersonell, var distansert avventende.
Etter tretten år konkluderer evalueringen at de to første gruppene er dypt skuffet over NAFKAM mens den siste gruppa ikke har merket noe til senteret.
Situasjonen vil antakelig vedvare. NAFKAM vil fortsette å skuffe både alternativbehandlerne og skeptikerne. Det er lite sannsynlig at senterets forskning vil føre til at noen alternative behandlingsformer innlemmes i den vitenskapelige medisinen. Men det er også lite sannsynlig at negative forskningsresultater fra senteret fører til at noen alternative behandlingsformer forsvinner siden disse aldri har vært avhengig av noe vitenskapelig grunnlag for å blomstre.
NAFKAM har klart å holde seg nøytralt mellom på den ene siden alternativbehandlerne som hevder at senteret er tapt til skolemedisinen, og på den andre siden skeptikere som mener at forskning på alternativ behandling i seg selv er støtte til fenomenet. Evalueringen antyder imidlertid at NAFKAM, og særlig Nifab, kan ha blitt en for nøytral og dermed knapt hørbar stemme i den offentlige debatten om alternativ behandling.
Siden starten har NAFKAM fått opptil 13 millioner kroner årlig i statlig basisfinansiering. I statsbudsjettet for 2012-13 varslet regjeringen at det var på tide med en evaluering av NAFKAM. Mandatet ble å vurdere senterets styring, strategi, organisering, forskning og informasjonsvirksomhet. Evalueringen ble gjennomført av oss og en rekke av våre medarbeidere i Oxford Research, Epidemi, Ordkraft og PwC. Evalueringen ble en omfattende øvelse, med intervjuer med NAFKAMs ledelse og ansatte samt nøkkelpersoner ved universiteter, sykehus, helsemyndigheter, profesjonsforeninger og pasientforeninger og studier av forskningsstrategi, publikasjonslister og vitenskapelige artikler. To sentrale skeptikere til alternativ behandling ga også innspill. Forskningsaktiviteten ble sammenliknet med to andre medisinske forskningssentre.
Forskningen ved NAFKAM ble av pasienter, helsepersonell, alternativbehandlere og myndigheter, i den grad de i det hele tatt kjente til den, vurdert som lite relevant. Det er få eksempler på konkrete endringer i behandlingstilbud i Norge som følge av senterets forskning. NAFKAMs forskning har vært nokså smal ved at tre behandlingsformer (akupunktur, homøopati og urtebehandling) har fått nesten all oppmerksomhet.
Forskningen ved NAFKAM har rimelig god kvalitet, men bør forbedres fordi det kreves ekstra sterke bevis for effekter av behandlingsformer som savner en biologisk forklaringsmodell, eller som i enkelte tilfeller har forklaringsmodeller som bryter med grunnleggende biologiske eller fysiske prinsipper. Man må altså lage studier som entydig avgjør om behandlingsformene faktisk virker.
Derfor er vi kritiske til NAFKAMs ønske om å forske på hele behandlingspakker før man forsker på den antatt aktive komponenten. Et illustrerende eksempel er NAFKAMs studie av akupunkturbehandling mot hetetokter i overgangsalderen, et flaggskip i senterets forskning og én av bare to av senterets studier som har ført fram til doktorgrad. I denne studien fikk pasientene etter loddtrekning enten akupunkturbehandling og informasjon om selvbehandling eller bare informasjon om selvbehandling. Etter 12 uker hadde kvinnene i akupunkturgruppa gjennomsnittlig 5,8 færre daglige hetetokter mens de andre kvinnene hadde 3,7 færre, altså en tydelig forskjell.
Akupunktører tar studien til inntekt for at akupunktur har en spesifikk effekt mot hetetokter, men det gjør ikke forskerne selv. Dette var nemlig en studie av hele behandlingspakken, der effekten kan skyldes flere komponenter som kvinnene i kontrollgruppa ikke opplevde: Selve nålestikkene (akupunkturen), forventningene til nålestikkenes effekt (placebo) eller forholdet mellom behandler og pasient. Studien kan ikke skille ut effekten av selve akupunkturen.
Vi mener det er fornuftig først å studere effekten av den antatt aktive komponenten alene, i dette tilfellet akupunkturen, fordi det er denne som er kontroversiell. Bare hvis det påvises en spesifikk effekt, kan man gå videre og måle hvor god virkning man kan regne at behandlingsformen får på vanlige pasienter i den kliniske hverdagen, presentert som en samlet behandlingspakke.
Kanskje står både Lov om alternativ behandling og NAFKAM foran endringer. Evalueringen foreslår å gi NAFKAM et nytt mandat med større vekt på å oppsummere god forskning om alternative behandlingsformer og så presentere resultatene offentlig med større vekt på trygghet (føre var-holdning), eventuelle effekter av behandlingen og veiledning til publikum. Da kan pasientene få et bedre grunnlag for å benytte den friheten som loven har gitt dem til å velge også alternative behandlingsformer.